Rølperockere for tredje gang

(Intervju opprinnelig publisert februar 1990)

Jokke & Valentinerne ga ut sitt tredje album i 1990. Selvsagt fikk det tittelen «III». (Foto: Wikimedia Commons)

Jokke & Valentinerne ga ut sitt tredje album i 1990. Selvsagt fikk det tittelen «III». (Foto: Wikimedia Commons)

Oslo: – Det har gått mer enn to år siden vår forrige LP «Et hundeliv», men nesten alle låtene på vår nye plate er skrevet det siste halvåret. At det ble slik skyldes verken bevisst planlegging eller at vi har vært travelt opptatt. Latskap er ordet som best beskriver situasjonen, innrømmer Joachim Nielsen.

Oslo-gutten, bedre kjent som Jokke, ler lavt mens han stryker seg over skjeggstubbene og tørker trøttheten ut av øynene. Klokka er «bare» 10.30, men Jokke har akseptert å stå tidlig opp for å snakke litt om Jokke & Valentinernes tredje album «III».

Med sine to tidligere LPer «Alt kan repareres» (1986) og «Et hundeliv» (1987) har Jokke & Valentinerne markert seg som et av de mest sjarmerende og spennende band på den norske rockescenen. Gruppas syntese av allsangsvennlig rock og upretensiøse og åpenhjertige skildringer av hverdagslivets forskjellige (fest)stemte aspekter, har forenet musikkjournalister og kultrockere i et felles jubelkor.

Rølpere


Sammen med May Irene Aasen (trommer) og Håkon Torgersen (bass) har Joachim Nielsen (sang/gitar) vært rølpe- og undergrunnrockens ledende navn de siste årene, men med nok «straitinger» blant fansen til at «Et hundeliv» passerte 10.000 solgte eksemplarer, til tross for at den kom på Veps, et lite, alternativt selskap med små ressurser og dårlig utbygget distribusjon.

«III» representerer imidlertid starten
på et nytt kapittel i gruppas historie i og med at den kommer ut på Sonet, som den første Jokke-plata under kontrakt med et etablert selskap. Og dette fra et band som vinteren 1988 framhevet fordelene med å ikke være på et stort, etablert selskap?

Fordeler…

– Vi visste spørsmålet ville komme, smiler de tre fra sin plass på den andre siden av bordet. Og forklarer villig: -
Vi brukte nærmere et år på å bestemme oss for Sonet. At vi endelig bestemte oss for å ta skrittet, skyldes at Veps ikke fungerte så godt som ønsket, samtidig som Sonets (som også har De Lillos og Raga Rockers) interesse for oss virket oppriktig.

Fordelene vår nye tilværelse gir, er at vi nå kan regne med at alt skjer når det skal skje. Vi trenger ikke lenger å bekymre oss for alle detaljene, men kan i stedet konsentrere oss om musikken. Dessuten kan et bedre apparat i ryggen kanskje føre til at det blir litt lettere å leve av musikken.

..og ulemper

– Og ulempene?


Må vel være at en del folk vil hevde at vi nå har solgt oss. Men vi har ikke gjort noen musikalske kompromiss, så slike beskyldninger klarer vi å leve med, sier Jokke, mens May Irene og Håkon tilføyer:

– At vi skulle ha solgt oss, har vi dessuten hørt flere ganger før. Det er alltid noen som kicker på at «deres» band blir oppdaget av noen andre. Enkelte hippe folk kan ikke akseptere at straitinger digger det samme som dem, og da blir det nødvendig å markere sin posisjon ved å si at «de var mye bedre før».

Mye snobberi

Det er mye snobberi i enkelte kretser, konstaterer de tre som selv er noe av det minst snobbete i norsk rock. Med Jokke som myteomspunnet artist med stor kjærlighet for fest og fyll, skal vi tro ryktene?

– Rocken er generelt et ganske fuktig miljø, og jeg vet ikke om jeg er noe særlig verre enn andre. Forskjellen mellom meg og mange andre norske tekstforfattere, er kanskje helst at jeg skriver også om denne delen av mitt liv. Og at jeg ikke ser noen grunn til å pynte på tilværelsen.

Gleder seg


Jokke & Valentinerne brukte snaue to måneder i studio med «III», noe som er uvanlig lang tid for dem å være. Og en av hovedårsakene til det forholdsvis  lange studio-oppholdet tilskriver de gruppas medprodusent Jørn Christensen fra Mercury Motors.

– Det var første gang vi jobbet sammen med Jørn, og samarbeidet fungerte absolutt bra. Normalt går vi lei av å jobbe i studio før vi er helt ferdige, men Jørn lot oss ikke slippe unna så lett.

– Har posisjonen som et «etablert» band med mange betalende fans, forandret den gamle, nokså tilfeldige rammen rundt en Jokke & Valentinerne-konsert?

– Litt kanskje, men ikke altfor mye. Det er klart jeg får litt dårlig samvittighet hvis jeg stiller full og driter meg ut på en konsert. Men samtidig fungerer vi best når vi gir spontaniteten og det uberegnelige god plass. Så hvis man ønsker å se Jokke & Valentinerne på sitt aller beste, må man derfor samtidig akseptere at vi av og til kan mislykkes, innrømmer Jokke som sammen med Valentinerne gleder seg til turnéen som venter.

Av Leif Gjerstad

Iintervju opprinnelig publisert i flere aviser i februar 1990. Denne versjonen er hentet fra Adresseavisen)