Ryley Walker: Folk, jazz og jam

Riley Walker (Foto: Leif Gjerstad)

Riley Walker (Foto: Leif Gjerstad)

Oslo: Mange musikere misliker å bli koblet til gamle forbilder. Ryley Walker syns det er en ære.

– Tim Buckley? Maaan, jeg kan da umulig bli fornærmet når noen sammenlikner meg med ham. Buckley er jo Gud, utbryter Ryley Walker ungdommelig entusiatisk.

Rett før påske kom den 26-årige amerikaneren med sitt andre album, “Primrose Green”, og nå har han fulgt opp med Oslo-konsert på Internasjonalen. Der allierte han seg med to norske jazzmusikere, og sammen klarte de å skape en suggestiv atmosfære, hvor instrumentale og vokale partier lekent og tøyelig kretset rundt den litt bluesete låtstammen.

– Hjemme i Chicago har jeg eget band, med 10-15 år eldre jazzmusikere. Men det blir for dyrt og praktisk vanskelig å ta dem med til Europa, så på turnéen har jeg skiftet musikere etterhvert som jeg har skiftet spillested, forteller artisten når vi treffer ham i Oslo.

Hardt program

Og en rask kikk på hans intensive turnéprogram tilsier at det blir nokså mange musikere å forholde seg til. På sin 27 dager lange Europa-turné har han nemlig hele 25 konserter. Kun to frikvelder?

– Klart det er hardt kjør, og når turnéen er over er jeg garantert helt utkjørt. Men jeg elsker å spille og jeg elsker å spille på nye steder med nye musikere. Og jeg elsker å treffe nye mennesker og besøke nye land, så det er verdt det. Du vet, det er ikke så ille å bli utslitt så lenge det føles lystbetont!

Bor i Chicago

Ryley Walker kommer fra byen Rockford, Illinois. Oppveksten beskriver han som nokså normal, med normale foreldre som var sånn passe normalt interesserte i musikk. Men etter at Walker begynte å spille gitar som 12-13-åring gikk han litt utenom normalen. Gitaren og pønkbandet han spilte i var så mye morsommere enn skolen at han like gjerne droppet ut av college.

Og som 17-åring tok han det neste skrittet, og flyttet de omlag hundre kilometrene til Chicago for å satse heltid som musiker. Det har så langt resultert i tre EPer før fjorårets debutalbum “All Kinds of You” og nå andrealbumet “Primrose Green”, som jevnt over er blitt møtt med glimrende kritikker og referanser til gamle størrelser som Tim Buckley, Nick Drake og Bert Jansch/Pentangle.

– Jeg er både ydmyk og glad for de mange gode kritikkene, og har ingen grunn til å distansere meg fra referansene. Buckley er jo Gud, og det å høre Pentangle og Bert Jansch forandret livet mitt. Men Led Zeppelin var mine første helter og The Clash de neste. Van Morrison bør vel også med her et sted, kommenterer Walker. Og konkluderer med at oppveksten for en musikkinteressert handler om å suge til seg ny og gammel musikk.

– Så kan du bruke det på den måten som passer deg best.

Jazz og folk

For gitaristen og vokalisten Ryley Walker har det vært å alliere seg med jazzmusikere med sans for frijazz og hang til å jamme, samtidig som han utforsker folkrockens struktur.

– Jeg er kanskje litt for jammete for å være folk, og for folky for å være jam, beskriver 26-åringen sitt ståsted med. Og slår samtidig fast at han stortrives der.

– Det er en åpen plattform med mange muligheter og få hindringer og hvor spontanitet er viktig. Det liker jeg!

Kjapp plate

Kanskje kan denne spontaniteten også forklare ekspresstempoet “Primrose Green” ble til på? Ifølge Walker hadde de bare 5-6 ferdige låter da de gikk inn i studio, resten var bare skisser. Men to dager etter var plata ferdig innspilt (første dagen) og ferdigmikset (andre dagen).

– Vi hadde booket studio for fem dager, men det fløt så bra og så mye satt på førsteopptak at vi ikke så noen grunn til å være der de siste tre dagene. Er en plate ferdig, er det liten vits i å forlenge prosessen med finpuss. Da kan du fort miste noe av magien.

Strippet låtene

Selv om folkartisten aldri har vært helt borte, synes det som singer/songwritere har fått en renessanse de siste årene. Med Laura Marling, Jessica Pratt, Tobias Jesso Jr. og Ryley Walker som fire unge og spennende representanter.

– Er det noe som kjennetegner noen av “oss unge” er det kanskje at vi har avmystifisert motivene og strippet ned låtene, foreslår Ryley Walker.

Han peker på at artister på 00-tallet for sin egen kulhets skyld helst skulle isolere seg i en hytte langt inn i skauen og spille inn noen skakke låter på billig utstyr.

– Det ga liksom noen ekstra autensitetspoeng i boka. Men er du oppvokst i en by og omgitt av moderne teknologi, er det kanskje like ærlig å spille inn plata i et studio der, mer fastslår enn spør Walker.

Soul i Savannah

Hans egen ferd går likevel litt sørover, røper han helt til slutt. For i juni drar han til Savannah, langt sør på den amerikanske østkysten, for å jobbe med neste album.

– Jeg har noen ideer, men det er litt for tidlig å utbrodere dem her og nå. Men jeg har hørt mye på gamle soulgiganter som Otis Redding og andre den siste tida, og til Savannah drar jeg med mål om å få med blåsere som kan gi musikken litt mer southern feel-preg.

Av Leif Gjerstad

Les også: Tre plater for våren 

Legg igjen en kommentar