Santana vil ikke være en musikalsk hamburger

(intervju opprinnelig publisert mars 1987)

Santana-intervju i Bergens Tidende, 10.03.1987

Oslo: – Vi lever i en tid hvor vi kanskje mer enn noen gang før i historien må kjempe for vår frihet. Store deler av verdens befolkning blir undertrykt på grunn av sin hudfarge, sin politiske ideologi, sin økonomiske status eller religiøse tro. Og er det ikke føydalherrer som nekter undersåttene frihet, så er det big business som manipulerer med folks frihet.

Denne kraftsalven kommer fra Carlos Santana, som forklaring på hvorfor hans siste (og 16de) LP bærer tittelen «Freedom». «Freedom» er hans første LP på vel to år, og har også ført ham til Norge for første gang på fire år. I går spilte han i Skedsmohallen, omgitt av den samme gjengen som komper han på «Freedom»-LPen. Blant disse fire finner vi også vokalisten Buddy Miles.

– Big businesss ønsker folk som
ikke tør tenke eller være seg selv,
og som lydig kjøper alle de hamburgerne som de blir fortalt at de
trenger. I dag blir til og med musikk behandlet som en sjelløs vare,
som en hamburger. Se bare på dagens popstjerner. De fleste har
utseende med seg, men nesten
ingen kan spille. Den amerikanske
musikkbransjen har skapt seg en
formel som har foårsaket musikalske hamburgere. Masseproduserte og lettfordøyelige varer uten ekte smak og uten næring. Jeg vet
at den amerikanske avdelingen av
mitt plateselskap gjerne så at jeg
var en hamburger, jeg også, men jeg nekter. Jeg er musiker, ikke hamburger sier Carlos Santana.

Strenge krav

Carlos Santana i aksjon i 1984 (Foto: F. Antolín Hernandez/Creative Commons)

For første gang siden 1971 samarbeider Buddy Miles og Santana, og gjensynet har vært udelt positivt, forteller Santana.

Helt siden det legendariske gjennombruddet  på Woodstock-festivalen i 1969, med etterfølgende platekontrakt og singelhits som «Evil Ways», «Black Magic Woman» og «Oye Coma Va», har denne gnistrende gitaristen med den perleklare lyden og eksplosive rytmen satt sitt preg på ambisiøs rockemusikk i grenselandet til latin, jazz og blues. Og nettopp i denne lysten til å variere, finner vi den viktigste årsaken til at hans besetning ofte har variert fra LP til LP.

– Men jeg stiller også høye krav til mine musikere, og noen av ut skiftningene har nok kommet som en følge av at ikke alle har klart å leve opp til disse kravene, innrømmer Carlos Santana.

– Jeg spiller ikke noter, jeg spiller livet. Det er min grunnholdning til musikk, og en slik holdning forlanger jeg også av mine musikere. Det er ikke nok at de spiller sin del, de må også gi alt av seg selv. De må legge igjen sine følelser, smerte som glede, på hver eneste konsert og hver eneste studioøkt. Musikk er som et skjelett som du gir et nytt ansikt hver dag.

Det godes kamp

I denne holdningen finner vi også Santanas grunnsyn på musikkens oppgave. Underholdningsaspektet er ikke det viktigste, det som betyr noe er at musikken sprer inspirasjon, styrke og glede.

– Ja, på mange mater kan en musikers rolle sammenlignes med prestens. Vi har som fremste oppgave å inspirere folk i deres kamp mot det onde. Vi må sørge for at folk ikke blir apatiske og gir opp. Derfor er det også så viktig for meg å fokusere på det positive i
mitt arbeid, sier Santana som samtidig understreker at dette ikke betyr det same som at han lukker øynene for alt det negative i verden rundt seg.

– Heller tvertimot. Jeg betrakter meg som en kriger, som har gitaren som våpen og gaten som krigsskueplass. Og jeg tror fremdeles at musikk kan være med på å forandre verden. Sammen med mange andre musikere brukte jeg musikken i min kamp mot Vietnam-krigen og Nixon, og selv om jeg ikke vil påstå at musikken hadde all ære for at USA ga opp Vietnamkrigen og Nixon forsvant ut av Det hvite hus, er jeg likefullt overbevist om at vårt virke var med på å skape det atmosfæren som gjorde alt dette mulig, sier han.

Mot Reagan

– I dag er det Reagan vi spiller mot. Siden han kom til makten har USAs regjering nesten bare bevilget penger til våpen og romforskning, noe som selvsagt har rammet USAs fattige hardt. Veldedighetskonserter, innsamlinger og andre idealistiske aksjoner bidrar i dag med mer penger til skoleri fattige strøk og annen «nødhjelp» til trengende enn det regjeringen gjør, hevder Santana.

– Guds største gave til mennesket var at han skapte oss alle litt forskjellige fra hverandre, og den gaven må vi ta vare på i stedet for å utslette den. Men dermed er vi tilbake til utgangspunktet, til kampen for frihet. For det big business nettopp ønsker, er å få oss mest mulig ensrettet, slik at vi med minst mulig motstand kjøper akkurat den hamburgeren de tjener mest på i øyeblikket. Og det er en av grunnene til at jeg som musiker betrakter musikkbransjen i Hollywood som en av mine hovedfiender, de gjør sitt beste for å utslette det individuelle særpreget.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i mar 1987. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende)

Les også: Carlos Santana: En stor utfordring å nå fram til folk (arkivintervju fra 1981)

 

 

 

Legg igjen en kommentar