Steve Winwood holder koken

(intervju opprinnelig publisert juni 1988)

Steve Winwood-intervju. (Faksimile fra Adresseavisen 23.06.1988)

Montreux: Etter to års fravær er Steve Winwood (40) tilbake igjen. Denne uka slippes hans nye singel «Roll With It», som er hentet fra LPen ved samme navn.

LPen er innspilt i Dublin og Toronto, og da han presenterte den for verdenspressen i Montreux i helga, hørtes den både mer rhythm & blues-orientert og røffere ut, sammenliknet med hans siste LPer «Talking Back To The Night» (1982) og «Back In The High Life» (1986).

– Det er en helt bevisst utvikling. Denne gang ønsket jeg en LP som var mindre melankolsk og lå nærmere 60-tallsrøttene enn mine siste utgivelser. Noe som også avspeiles i det faktum at jeg bare brukte fire måneder på å gjøre ferdig «Roll With It»-LPen, og det er usedvanlig kort tid for meg å være, sier Steve Winwood som blant annet har dratt stor nytte av The Memphis Horns på den nye LPen.

Spencer Davis og Traffic

Steve Winwoods navn, og ikke minst stemme, fløy over verden for første gang da han som vokalist/keyboardist i den engelske rhytm&blues/rockgruppa Spencer Davis Group sang «Keep On Runnin» og «Somebody Help Me» inn blant rockens klassikere, bare 17 år gammel. To år seinere forlot han Spencer Davis for å starte Traffic, som også fikk en flying start med de psykedeliske singlene «Paper Sun» og «Hole In My Shoe» samt LPen «Mr. Fantasy».

– Det finnes mange historier om artister som knekkes av suksess i altfor ung alder, men jeg følte det aldri som noe negativt. Tvert i mot ga suksessen meg mange muligheter som musiker og menneske som jeg ellers neppe ville ha fått. Og er ikke alle 16-åringers drøm det å kunne få kjøre rundt i Europa i en stasjonsvogn, fra klubb til klubb?

Fra Traffic til solokjøring


Traffic holdt det gående i sju år før Steve Winwood bestemte seg for å satse på egen hand. En solokarriere som med «Roll With It» teller i alt fem LPer.

– På fjorten år, kanskje ikke et altfor imponerende antall, smiler Winwood, som midt i 70-åra merket den fysiske og psykiske slitasjen som et hektisk rock’n’roll-liv gjennom ti år lett kan medføre.

Hans personlige problemer resulterte i at siste halvpart av 70-tallet for hans del ble heller uproduktiv.

– Derfor er jeg spesielt glad for at LPen «Arc Of A Diver» (1980) ble så pass vellykket som den ble. På mange måter var nok det en «vinne eller forsvinne»-plate for meg, kommenterer Winwood, som med sine seinere LPer har konsolidert stillingen som et pålitelig og millionselgende kvalitetsnavn.

Bytter plateselskap

Steve Winwood i 1988. (Foto: Virgin Records)

Aller sterkest står han imidlertid i USA, og ønsket om å bedre sin posisjon i Europa oppgir han som hovedgrunnen til at han etter nærmere 25 år på Island Records nå har byttet plateselskap.

– Det er opplagt mye som har forandret seg siden jeg startet, så vel til det bedre som det verre. På plussida har vi den tekniske utviklinga, som har gjort det mye lettere for unge musikere å skape noe brukbart uten å ruinere seg i et platestudio. På minussida har vi den økte fokuseringen på salg i stedet for på kvalitet, etter hvert som musikkindustrien har vokst seg sterkere.

– Jeg tror ikke nødvendigvis at det må bli slik, men jeg frykter at dette over tid kan føre til et alt mer ensformet og sterilt musikktilbud, fortsetter Winwood, som noe overraskende uttaler seg svært positivt om produksjonstrioen Stock/Aitken/Waterman, dagens fremste eksponenter for britisk døgnfluepop og standardisert musikk i A4-format.

Formatiserte talenter

– De er meget talentfulle, og det at de jobber innenfor et format er da ikke noe nytt? Det har de aller fleste artister og produsenter så vel som kunstnere og forfattere før dem gjort, hevder Winwood som etter noe nøling trekker fram «de gamle bluesmusikerne» (som Howlin’ Wolf og Muddy Waters) og Jimi Hendrix som de mest interessante musikerne han har jobbet med.

Steve Winwood har ved flere tidligere anledninger uttalt seg negativt om turnélivet, men han synes likevel ikke verre om det enn at han planlegger en ny turné til høsten.

— Det er svært få mennesker som liker tanken på å bo på forskjellige hotell uke etter uke, men det er noe du bare må akseptere hvis du ønsker å opptre. Og det gjør jeg! Musikerne i det åtte mann sterke rock/rhythm & blues-orienterte turnébandet fant jeg for øvrig i countrymetropolen Nashville, forteller Steve Winwood som feiret sin 40-årsdag den 12. mai.

Og avslutter vår samtale med ham gjør han med noen ord om forskjellen mellom det å være 16 år respektive 40-årig musiker.

– Den største forskjellen er at man som voksen må være litt mer forsiktig med det man gjør. Det er jo naturlig nok litt lettere å ro seg i land når man er en ung og uerfaren 16-åring..

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i flere aviser i juni 1988. Denne versjonen er fra Adresseavisen)