Steve Wynn vinner igjen

(intervju opprinnelig publisert 1992)

Steve Wynn har forlatt Dream Syndicate for sololivet. (Foto: All Music)

Steve Wynn har forlatt Dream Syndicate for sololivet. (Foto: All Music)

Oslo: Steve Wynn har et vinnende vesen. Vennlig, sympatisk og reflektert. Det er imidlertid bare en av grunnene til at han de siste ti årene har fått mange venner i Norge. Den fremste årsaken er at han som leder av den gitarbaserte Los Angeles-gruppa Dream Syndicate gjennom flere plater markerte seg som et av den amerikanske 80-tallsrockens mest spennende navn.

Men alt har sin tid, og Dream Syndicate har forlengst gått over i historien. I dag jobber Steve Wynn som soloartist, enda han ved vårt første møte i 1984, like etter utgivelsen av Dream Syndicates andre album «Medicine Show», bedyret hvor godt det var å jobbe innenfor rammene av et band.

– Jeg mente det oppriktig, og har fremdeles stor sans for musikk som en kollektiv opplevelse. Men behovene forandrer seg, og da jeg etterhvert satt med en anseelig samling sanger som ikke passet inn i Dream Syndicate, var det på tide å gå videre. Å gå solo, forklarer Steve Wynn på snartur innom Norge.

Grunnen til besøket er utgivelsen av hans andre soloalbum «Dazzling Display», to år etter debuten med «Kerosene Man».

– Begge mine soloplater bærer preg av den nye friheten jeg opplever som soloartist, men på hver sin måte. «Kerosene Man» besto av en samling slike låter som var skrevet under Dream Syndicate-tida, men som ikke passet for bandet. Til sammelikning er «Dazzling Display» en mye mer fokusert plate.

Disse sangene er skrevet for å stå sammen, samtidig som jeg prøver ut nye vrier på mange av sangene. Som soloartist trenger du jo ikke å ta hensyn til andre når det gjelder hva slags instrument du ønsker å bruke på de forskjellige sangene.

Rytmisk og tematisk forandring

På «Dazzling Display» har det blant annet medført at han innimellom leker med dansevennlige rytmer som vekker assosiasjoner med Manchester-bølgen.

– Joda, Manchester-bølga skapte mye interessant, selv om det også ble mye kjedelig gjentakelse. Men som element i en større sammenheng kan det fungere bra, kommenterer Steve som hentet inspirasjon til tittelkuttet fra Gulf-krigen. Mens Ceaucescus fall fra maktens tinde la grunnlaget til «Halo».

– En musiker kan aldri komme unna politikken, spørsmålet er bare hva man gjør med den. Jeg er opptatt av politikk, men det blir kjedelig å skrive om ting som enten bare er positivt eller negativt. Det er forandringens øyeblikk som er spennende. Jeg er mer interessert i å krype inn bak de konkrete hendelsene. Å fabulere om hva som skjer når det gode blir dårlig og omvendt. Og ikke minst om hva som skjer når et menneske konfronteres med fortid og framtid og oppdager at et følelsesmessig kaos truer.

Krig som underholdning

– På samme indirekte måte omhandles Gulf-krigen i «Dazzling Display». Alle begivenheter i dag behandles som sports-arrangement, og Gulf-krigen ble den første virkelige «show-biz»-krigen som vi time etter time kunne følge direkte på TV-skjermen. I USA selvfølgelig oppblandet med en kvalmende blanding av patriotisme og reklameinnslag.

Fordelen med å skrive slike mer fordekte låter, er dessuten at de får lengere levetid. «Dazzling Display» er skrevet om Gulf-krigen, men kunne egentlig like gjerne ha handlet om opptøyene i hjembyen min, Los Angeles, sier Steve Wynn som ikke har vært hjemme i Los Angeles siden før opptøyene brøt ut.

– Det er en merkelig følelse å følge begivenhetene i «landflyktighet». Som alle andre ble jeg sjokkert, men ikke forbauset. Alle som bor i USA har sett den dramatiske forverringen for den fattige delen av befolkningen, og du måtte være ganske blind for å ikke skjønne at dette var en tidsinnstilt bombe.

Problemet har derfor ikke vært at folk er uvitende, men at de er uinteresserte. Politikernes holdning har vært at så lenge slagmarken er begrenset til ghettoene og det stort sett er sorte som dreper sorte, så er det ikke noe å bry seg om. Det er liksom ikke «vårt» problem. Men nå er det definitivt blitt det, fastslår Steve Wynn.

R.E.M. og bestefar Wynn

«Dazzling Display» er innspilt med en fast kjerne musikere, samtidig som venner som Peter Buck (R.E.M.), Russ Tolman, Vicki Peterson (Bangles), Johnette Napolitano (Concrete Blonde) og Flo & Eddie dukker opp her og der.

Og som vanlig har han skrevet samtlige låter selv, med unntak av et par låter; Serge Gainsbourgs «Bonnie & Clyde» og en viss Matthew Wynns «Light Of Hope».

– Min bestefar. Min far hadde aldri sett ham spille piano eller synge, så både for mine foreldre og meg var det en stor overraskelse da min bestemor for noen år siden ga meg to ferdig utskrevne sanger som han skrev i sin ungdom. Den ene var en amerikansk-patriotisk sang skrevet under 1.

verdenskrig av den type jeg ikke kan tenke meg å bli tatt til inntekt for.

Men den andre, «Light Of Hope», var en sjarmerende liten sang full av livsoptimisme som passet utmerket som en litt morsom avslutning på «Dazzling Display». Avrunder Steve Wynn.

(intervju opprinnelig publisert i NTB mai 1992)

Les også: Dream Syndicate: Reddet av hobbyprosjekt (arkivintervju fra 1986)

Legg igjen en kommentar