Sting: Ti vitnebyrd

(intervju opprinnelig publisert i 1993)

sting
Sting (Foto: www.sting.com)

London: – Den britiske dikteren Chaucers hovedverk var «Canterbury Tales», hvor en gjeng pilgrimer på vei til Canterbury fordriver tida med å fortelle historier. Chaucer rakk aldri å fullføre verket før han døde i år 1400, så jeg så det som min naturlige oppgave å gjøre det ferdig. Min nye plate «Ten Summoner’s Tales» fungerer derfor som bindeleddet mellom engelsk middelalder og dagens England.

Med et smil og et håndtrykk hilser Sting oss velkommen, mens han tar av den store, tjukke ullgenseren. Den strålende vintersola som skinner inn gjennom vinduet gjør plagget overflødig. Han henter forfriskninger til oss begge, før han slenger seg ned i sofaen med de tunge snørestøvlene forsiktig vippende utenfor kanten. Vel på plass finner han tida moden til å forsikre oss om at hans nye plate kanskje likevel ikke er så pretensiøs som åpningsutsagnet kan tyde på.

– Bare fleip! Plata er ikke noe mer enn en uhøytidelig samling sanger, og tittelen en liten ordlek med navnet mitt – Gordon Sumner – og sangene på plata er vitnesbyrd (summoner) som forteller sine historier om meg.

Lys tone

Med fleipen anslår Sting den lyse tonen som preger hans nye album «Ten Summoner’s Tales». Den står i skarp kontrast til hans forrige CD, «Soul Cages», som i stor grad dvelte ved Stings tap av sine foreldre. Begge døde av kreft med bare tre måneders mellomrom. Gjennom musikken på «Soul Cages» vendte han tilbake til hjembyen og oppveksten, og arbeidet seg gjennom traumaene han opplevde ved foreldrenes død.

-«Soul Cages» var en mørk plate med terapeutisk fortegn. Jeg hadde behov for å drive ut demonene som herjet i mitt indre, og musikken hjalp meg. Jeg kom til bunns i en del saker, og fikk utløp for følelser som måtte ut av systemet.

Sting forteller at han, etter å ha drevet ut demonene, følte seg mer harmonisk og at han for første gang på lenge kunne lage en plate bare for moro skyld. «Ten Summoner’s Tales» er denne plata.

– Den ble spilt inn hjemme i stua, med åpne vinduer og kone og barn løpende rundt miksebordet og mellom instrumentene. Og disse harmoniske omgivelsene har satt sitt preg på plata.

En utålmodig mann

Sting hevder at han bare brukte åtte uker på innspillingen av «Ten Summoner’s Tales», og at det også var den tida han hadde gitt seg selv.

– Platestudioer er som et fengsel. Jeg er altfor utålmodig til å trives innesperret bak murer. Jeg vil se resultatene med en gang. For ikke å bli fanget i en felle ga jeg meg åtte uker til å lage plata på. Det fikk bære eller briste.

På plata allierte Sting seg med Hugh Padgham som medprodusent. Ifølge Sting er de hverandres motsetninger, og utfyller derfor hverandre veldig godt.

– Skulle jeg spilt inn en plate alene, ville den sikkert hørt ut som et takras. Hugh derimot er av den vitenskapelige typen. Han liker å terpe på alle små detaljer i det uendelige. Sammen klarte vi å få til en balansegang mellom det intenst øyeblikkelige og det mer detaljert gjennomarbeidede, ler Sting og vinker til kona Trudie som viser seg i døråpninga.

Blander stilarter

Med The Police gikk Sting i bresjen for reggaerock. Siden har han leflet med såvel jazz og rock som andre stilarter. «Ten Summoner’s Tales» ligger adskillig nærmere The Police enn hans tidligere soloplater, men ifølge Sting ligger den enda nærmere Last Exit, gruppa han spilte i før The Police.

– Jeg har ikke bevisst prøvd å gå tilbake til røttene, men kanskje har jeg gjort det likevel.

Om han ikke bevisst har prøvd å favne fortida på «Ten Summoner’s Tales», er sangenes stilmessige variasjon i hvert fall bevisst. Her vandrer Sting over hele linja fra Police-rock via småjazzete låter til rockabilly- og countryinspirerte kutt samt flere stemningsfulle og melodiøse poplåter.

– Det eneste som har gått som en rød tråd gjennom min karriere, er ønsket om å bryte ned stengslene mellom ulike musikkformer. Jeg aksepterer ikke at alt skal plasseres i bås, og derfor blander jeg ulike stilarter. Mye av spenningsmomentet i musikken ligger i å ta eksisterende stilarter og løfte dem ut av sine vante omgivelser for å se hva som skjer.

Avslappet og vennlig

Når vi snakker med Sting virker han mer avslappet enn ved tidligere møter. Han smiler og ler mye, kommer med småfleipete og selvironiske kommentarer og innimellom spretter han opp for å hente mer drikke og frukt til oss begge.

Samtidig som kona Trudie og en av døtrene hans svinser rundt i det tilstøtende rommet, og av og til kikker inn og småsnakker om løst og fast.

– Det fins de som fremdeles tror på myten om at et liv som familiefar og rockartist ikke lar seg forene. Vel, jeg er 41, har kone og fem barn – og trives utmerket med det. Det mest tragiske i denne bransjen er alle middelaldrende menn som løper rundt og later som om de fremdeles er tenåringer. Jeg vil heller være meg selv, hevder Sting.

Han innrømmer likevel at tiden som sex-idol i Police var gøy, men at han samtidig er glad for at den fasen er over.

– I begynnelsen er det fascinerende å være ettertraktet kjendis, men det tar ikke lang tid før suksessen blir et monster som er vanskelig å kontrollere. Du blir overeksponert i media og det skapes et falsk bilde av deg, så for å verne meg selv, bygget jeg opp en forsvarsmekanisme. Kanskje virket det som om jeg var arrogant, men egentlig er det bare usikkerhet. Men jeg håper jeg har lært, i hvert fall sier gamle venner at jeg er blitt lettere å ha med å gjøre på gamle dager, ler Sting nok en gang og fører hånda gjennom det korte, smårufsete håret.

Fast band

«Ten Summoner’s Tales» er for det aller meste spilt inn sammen med Dominic Miller, David Sancious og Vinnie Colaiuta. Det er samme gjeng som spilte med ham på «Lost Cages» og som stilte med Sting i Oslo Spektrum sommeren 1991.

– De er utrolig dyktige og usnobbete musikere. Og sosialt går vi meget godt sammen, så jeg er glad for at de ble med også på denne plata og den pågående turneen. Jeg vil gjerne se på dem som mitt permanente band, sier Sting.

Etter at vi snakket med ham, har Sting avslørt at han vil varme opp for Grateful Dead på noen konserter. En stjerne av Stings kaliber betakker seg som regel for alt som lukter av å spille annenfiolin, men sammenholdt med Stings uttalelser om den pågående turneen er det kanskje ikke så overraskende likevel.

– Jeg vil ut på scenen og spille, uten dikkedarer eller staffasje. De beste konsertene er der hvor musikken taler for seg selv, fastslår Sting .

Skuespilleren Sting

Mellom platene har Sting flere ganger prøvd seg som skuespiller, både på film og teater. Kritikkene har vært heller blandet, noe han tar med stoisk ro.

– Jeg er en liten læregutt som har langt igjen. Noe annet har jeg aldri prøvd å late som. En av grunnene til at jeg opprinnelig hoppet på filmtilbud var nettopp for å holde egoet i sjakk. Som musiker ble jeg behandlet som stjerne, og trengte derfor å jobbe innenfor et felt hvor jeg var en «nobody», kommenterer Sting.

Han er klar på at han fortsatt vil lære mer, men aller helst på teaterscenen.

– Filmjobbing består mest av venting, og da kjeder jeg meg raskt. På teaterscenen derimot, der skjer alt der og da.

Regnskogsforkjemperen

Ved siden av alt dette, har Sting også brukt mye tid som støttespiller for Amnesty og ikke minst som miljøforkjemper. For fem år siden var han med på å starte Rainforest Foundation, og hans rundreise sammen med indianerhøvding Raoni for å informere og samle inn penger, tok ham også til Norge.

– Nå begynner vi å se resultatene. Et areal på størrelse med Sveits er overvåket og beskyttet mot hogst, men problemet stopper ikke der. Kampen må fortsette, fastslår Sting i det datteren kommer stormende inn i rommet og hopper opp på fanget til pappaen sin. Et utvetydig signal om at vår tid er ute.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB februar 1993)

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *