Supergrass: Spiren til noe stort?

(intervju opprinnelig publisert 1995)

supergrass

Supergrass-trioen var ikke så gamle, den gangen de debuterte. (Foto: www.supergrass.com)

Roskilde: De er tre. De er unge. De er fra Oxford. De er rost opp i skyene for sitt debutalbum “I Should Coco”. Og de er på vei til Norge og Quart-festivalen.

– Jeg er redd nordmenn vet mer om Oxford enn vi om Norge. Vår kunnskap om landet i nord begrenser seg til det der om fjordene og at det skal være så utrolig vakkert der. Ingen av oss har vært i Norge tidligere, så vi gleder oss virkelig til Quart-festivalen, sier Supergrass-bassist Micky Quinn til NTB.

Supergrass kommer til Kristiansand nesten direkte fra Roskilde- festivalen, hvor nærmere 15.000 kom for å høre bandet presentere sin energiske rock med røtter i pønk og 60-talls mods-inspirert rock.

– Hjemme i England blir vi ofte sammenliknet med The Jam, og noen setter gjerne et post-modsstempel på oss. Vi liker The Jam og selv om vi alle er født på 70-tallet, har vi hørt på gamle grupper som The Who, Small Faces og The Kinks. Så at vi er blitt inspirert av disse og at det kanskje fins visse musikalske likhetstrekk mellom oss og dem kan vi akseptere, kommenterer vokalist Gaz Coombes, men forter seg med å tilføye:

– Men vi har også lyttet mye på nyere amerikansk rock, så når journalister omtaler oss som del av den post-modsbølgen som for tida ruller over England, steiler vi. Den bølgen handler mye om klær og nostalgi og er i stor grad medieskapt, mens Supergrass står mye nærmere grasrota vår hjemme i Oxford. Vi er bare tre alminnelige fyrer fra Oxfords utkant som liker å spille ukomplisert musikk.

Ung energi

Selv om trioen både er alminnelig og ukomplisert, vakte debutalbumet “I Should Coco”, uansett stor oppsikt da det kom for noen uker siden. Dels på grunn av det musikalske innholdet, men kanskje vel så mye fordi Supergrass er kommet så langt i så ung alder. Til tross fordi de allerede har holdt på et par år, er Gaz fremdeles bare 19, mens trommis Danny Goffey er 21 år.

– Jeg derimot er 25, og skjønner ikke hvorfor alle henger seg opp i alderen. Det er innstillingen til musikk som betyr noe, ikke fødselsattesten, fastslår Quinn.

Quinn er ikke bare det eldste medlemmet, han er også det nyeste. For Supergrass ble bygget på ruinene av Gas og Goffeys gamle band Jennifers for halvannet år siden.

– Vi startet Jennifers da jeg var 15 år. Vi spilte mye på klubbene i Oxford, og fikk så pass oppmerksomhet at vi etterhvert også fikk platekontrakt. Men bandet sprakk etter bare en singel, og kanskje var det like greit. Det åpnet jo for Supergrass.

Oxford-trio

Alle i trioen kommer fra Oxfords utkant, og ifølge dem selv på trygg avstand fra byens akademiske og nokså selvhøytidelige miljø.

– Vi er ikke ute etter å henge ut folk fra byens universitetsmiljø, men vår oppvekst har vært preget av helt andre miljøer. Vi kommer fra enkle forhold, og trives best når vi kan bruke energien til å lage musikk som skaper glede og som det svinger av. Det er trolig også grunnen til at vi har gjort det så pass bra, enda våre ambisjoner i utgangspunktet aldri strakk seg lenger enn til å ha det gøy, sier Gaz.

– Men med platekontrakt for hele seks album, har kanskje ambisjonene forandret seg noe?

– Ikke mer enn at målet begrenser seg til ønsket om å oppfylle denne kontrakten. Mange av sangene på “I Should Coco” er nå mer enn to år gamle, og vi har siden den gang skrevet en haug med nye sanger. Så det klør virkelig i fingrene etter å komme i gang med album nummer to, fastslår Gaz, Goffey og Quinn et par dager før de står på Quart-scenen i Kristiansand.

Av Leif Gjerstad

(Intervju opprinnelig publisert i NTB juli 1995)

Les også: Minner fra britpop-tida

Legg igjen en kommentar