Suzanne Vega: Mykt fra storbyen

Suzanne Vega (Foto: Wikimedia Commons)

Suzanne Vega (Foto: Wikimedia Commons)

(intervju opprinnelig publisert 1986)

Oslo: – Noen av mine sangtekster er en gåte også for meg, så det er alltid interessant å snakke med andre og høre mer om hvordan de tolker mine sanger, ler Suzanne Vega mykt.

Den vevre, 26-årige jenta fra New York var et av musikkbransjens store positive utropstegn i fjor, med den overbevisende debut-LPen «Suzanne Vega». At hennes nøkternt arrangerte, melodiøst vakre og verbalt gjennomtenkte sanger også har funnet veien til norske hjerter, var konserten på Circus i Oslo nylig et tydelig bevis på. Stappfullt, med tusen oppmerksomt lyttende tilskuere som mellom låtene viste at de satte pris på Suzanne Vega og hennes firemannsband.

– Jeg har stått på scenen siden jeg var 16, men det er først det siste året jeg har hatt med meg et band. Til å begynne med var det litt uvant, men nå som jeg er blitt vant med dem stortrives jeg, forteller Suzanne Vega.

«Den nye Joni»

Hun gjør et nesten uforskammet sympatisk inntrykk, og selvfølgelig lytter hun like oppmerksomt som hun svarer. Også når samtalen kommer inn på det som hun kanskje begynner å bli litt lei av: sammenlikningene med Joni Mitchell?

– At mange sammenligner meg med henne er nok et naturlig resultat av at vi begge har hentet inspirasjon fra folkemusikken. Men selv om jeg kan se enkelte likheter, syns jeg det er enda større forskjeller, sier Suzanne Vega og gir oss en liten analyse av de to:

– Joni Mitchells musikk og tekster har alltid hatt et «landlig» preg over seg, med tekster preget av åpen himmel og høye fjell. Mine sanger er gjennomsyret av min oppvekst i New York. Med gatehjørner, stål og bygninger som hyppige innslag.

– Men byen er også et inferno av støy, mens din musikk er utpreget lavmælt?

– Vel, byens trange og tette omgivelser har lært meg å skrive knapt. Å skjære bort alt som er overflødig. Samtidig tror jeg at byens voldsomme støynivå har skapt et indre behov for ro. Og den roen har jeg best kunnet skape ved å skrive rolige, lavmælte sanger, svarer Suzanne ettertenksomt.

Produsert av Lenny Kaye

På sin plate har Suzanne Vega samarbeidet med Lenny Kaye, som produsent. Hun ser at noen kanskje vil synes valget er litt rart, siden han har jobbet med artister som Patti Smith og Jim Carroll, begge langt mer «rocka» enn Vega.

– Da jeg traff ham første gang var det det bildet jeg hadde av ham. Men så viste det seg at han var på vei inn i en akustisk fase, mens jeg var på vei mot det mer elektriske. Det ble derfor jeg som måtte presse på for at min LP ikke skulle bli helt akustisk, smiler Suzanne som ikke er så glad i å bli omtalt som en feminin låtskriver.

– Selv om jeg skriver ut fra mine egne erfaringer som kvinne, prøver jeg også å sette meg inn i en manns verden. Jeg vil gjerne skrive tekster som både kvinner og menn kan identifisere seg med.

Ikke poesi

Til tross for at hun legger stor vekt på tekstene, avviser Vega bestemt at hun skriver poesi.

– Jeg har prøvd, men uten å få det til! Sangtekstene, derimot, kommer ofte automatisk og samtidig med melodien når jeg sitter og klimprer på gitaren, sier Suzanne som betrakter komponeringa med ambivalente følelser.

— Når jeg har skrevet en sang er jeg alltid strålende for nøyd og nærmest svever på skyer resten av dagen. Men så får jeg noia og de to neste dagene rusler jeg for det meste rundt. Dypt deprimert fordi jeg aldri vil klare å skrive noe like godt igjen…

Ny plate på gang

Et nytt, smått sjenert leende ledsager disse ordene, før hun fortsetter med noen ord om det nært forestående oppfølgeralbumet, som trolig kommer til høsten.

– Jeg har noen nye og noen gamle sanger som jeg har tenkt å bruke. De nye vil nok bli mer elektriske enn de på debut-LPen, mens de gamle til gjengjeld blir mer akustiske. Men egentlig er alt uklart enda. Untatt tittel, «Tom’s Diner», og cover. Det er betryggende å vite at i hvert fall noe er ferdig, avslutter Suzanne Vega med et lite smil. Denne gangen uten antydning til sjenanse.

Av Leif Gjerstad

(arkivintervju opprinnelig publisert i 1986 i flere aviser, blant andre Haugesunds Avis)

Legg igjen en kommentar