Konserter jeg minnes, del 1

Kan du sette opp de ti beste konsertene du har vært med på?, spurte en kompis. Det kan jeg selvsagt ikke. Derimot er det alltid noen konserter du husker også helt uavhengig av hvor gode de var. I farten kom jeg straks på fjorten som var naturlig å ta med. Her er de første sju.…

15 album fra 1965 – 1979

For litt siden ble jeg utfordret til å sette opp «ti beste plater». Umulig. konkluderte jeg med, og svarte med å sette opp en liste med 15 album som preget meg under oppveksten/ung voksenalder. Her kan du se hvilke jeg tok med.

Del og Dion

Det var Beatles, Stones og Dylan som formet meg, men det var Del Shannon og Dion som først viste meg popens vidunderlige verden. Denne uka fyller Dion 75, mens det er 25 år siden Del Shannon døde.

Ridder Reed i rocka drakt

– De reaksjonære nyfundamentalistene fortjener å bli fornærmet, og det er en ære for meg å fornærme dem. Jeg gleder meg til de får høre min nye sang, sier Lou Reed og lener seg smilende fornøyd over bordet. (arkivintervju fra 1996)

Lou Reed i krevende form

– I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss. (arkivintervju fra 1992)

Lær av maskinene

– Musikk og billedspråk uttrykker følelser og tanker som ikke kan forklares direkte med ord. Det er bakgrunnen for mitt kunstneriske virke, for hvis jeg hadde klart å uttrykke det jeg prøver å formidle i min kunst med ord… ja, da hadde jeg vel skrevet i stedet for å lage musikk, bilder eller film, sier Laurie Anderson. (arkivintervju fra 1986)

Nils Lofgren: Fra trekkspill til trampoline

– Jeg begynte å spille rock fordi jeg ønsket litt avveksling fra mine trekkspill-studier. Så rock er bare en del av min musikalske uttrykksform, selv om det kanskje er den eneste uttrykksformen mine tilhengere forbinder meg med, sier Nils Lofgren med et smil. (arkivintervju fra 1981)

Nico: Legenden som søker skyggen

Konserten i kjeller’n på Chateu Neuf var selsom, men intervjuet etterpå var enda mer spesielt. Først etter å ha ventet og ventet og ventet slik at klokka var passert to om natta slapp vi inn til Nico på hotellrommet – til en samtale som ble (hvis mulig) konsis, flytende og springende på en og samme gang. (arkivintervju fra 1982)