Ti beste debuter

Egentlig kan jeg ikke fordra å sette opp «beste»-lister. Jeg blir litt for mye eselet som står mellom to stakker og ikke klarer å velge. Det er en like vanskelig som utmattende prosess å gjøre det store valget – og ikke blir det mindre utmattende av alle diskusjoner og «second thoughts» etterpå heller. Men nok en gang har jeg latt meg lure til å gjøre det.

Tidenes beste debutalbum i Paris

Da Uncut for et par år siden skulle kåre tidenes beste debutalbum landet de på «Velvet Underground & Nico» og Televisions «Marquee Moon». I Paris denne helgen framfører først Television sitt verk, før John Cale søndag følger opp med å spille Velvet Undergrounds legendariske førstealbum. Og ja, Leffe er på plass på begge konsertene!

Ridder Reed i rocka drakt

– De reaksjonære nyfundamentalistene fortjener å bli fornærmet, og det er en ære for meg å fornærme dem. Jeg gleder meg til de får høre min nye sang, sier Lou Reed og lener seg smilende fornøyd over bordet. (arkivintervju fra 1996)

Lou Reed i krevende form

– I fjor mistet jeg to nære venner. Refleksjonene rundt dette har ført til «Magic and Loss», men selv om plata tar utgangspunkt i døden er den ikke depressiv. Dette er mest av alt en hyllest til vennskap mellom mennesker og minnet vi sitter igjen med av de som forlater oss. (arkivintervju fra 1992)

John Cale: Sterk alene

«Mange er sterk» heter det. Men av og til kan aleine være enda sterkere. Et bevis på det var John Cales solokonsert på Club 7 nylig. Da han forlot scenen etter vel 80 minutter hadde han gjort et så sterkt og kraftfullt inntrykk på de over 500 tilskuerne som de fleste bare kan drømme om. (arkivintervju fra 1983)

Nico: Legenden som søker skyggen

Konserten i kjeller’n på Chateu Neuf var selsom, men intervjuet etterpå var enda mer spesielt. Først etter å ha ventet og ventet og ventet slik at klokka var passert to om natta slapp vi inn til Nico på hotellrommet – til en samtale som ble (hvis mulig) konsis, flytende og springende på en og samme gang. (arkivintervju fra 1982)