Tause gitarer på Bylarm

Fender = rock. Men hva med framtiden? (Foto: Wikimedia Commons/Pixabay.com)

Fender = rock. Men hva med framtiden? (Foto: Wikimedia Commons/Pixabay.com)

I kveld starter årets Bylarm. Men hadde du tenkt å larme til noe rock, kan du bare glemme det. For rocken er jo død! Hevdes det.

I fire dager fra og med i dag vil Bylarm sette sitt kraftige preg på Oslo. Med rundt 200 konserter med 120 artister på 20 spillesteder skal morgendagens stjerner oppdages, mens man på dagtid har fylt kalenderen med bransjeseminarer med fokus både på hvordan å lykkes og samtaler med veteraner som har lyktes, slik som Jarvis Cocker og Donovan.

Størst og viktigst i Norden

Siden den spede og ambulerende starten i 1998 har Bylarm med fast Oslo-adresse vokst seg stor og kraftig og befestet sin posisjon som musikkbransjens største og viktigste arrangement i Norden.

Det preger også seminarene, som ikke bare har økt fokus på det nordiske markedet og de nordiske mulighetene, men som i langt større grad enn de første årene også avvikles på engelsk. Tilsynelatende et lite paradoks for en norsk festival med fokus på nye norske (og noen nordiske) talenter, men også en erkjennelse av at det er uhøflig å ekskludere delegater som ikke snakker vårt verdensspråk, men som fortsatt sverger til det mer provinsielle engelsk.

Jakten på det nye store

Heldigvis har ikke liveprogrammet blitt like internasjonalt. Det domineres fortsatt av unge, norske artister og band, og som alltid vil bransjefolk, journalister og musikkfans jakte på det neste store. For erfaringen har vist at det ofte er på Bylarm et større publikum første gang har fått høre morgendagens store stjerner. Noe Ane Brun, Susanne Sundfør, Honningbarna og Daniel Kvammen kan være fire greie eksempler på.

At jeg i mine fire eksempler valgte to engelskspråklige og to norskspråklige artister er ikke helt tilfeldig, for språkstiden har med jevne mellomrom flammet opp når det nærmer seg Bylarm. I år har denne språkstriden imidlertid uteblitt. Til gjengjeld har rocken kommet i fokus, i den forstand at en vareopptelling har vist at det er få «rockeartister» på Bylarm i år.

Det er electronica og hiphop i ulike varianter som gjelder nå. Og rocken er død, hevdes det.

Gammel påstand

Vi som har levd lenge nok har hørt den påstanden før – og har hver gang erfart at ryktene om rockens død nok har vært noe overdrevne. Det samme gjelder ganske sikkert også i dag, selv om flere parametre enn tidligere peker i rockens disfavør.

Den viktigste av disse er at rockens tid som identitetsmarkør og kulturelt symbol er varig svekket. Kraften som lå i rocken som et antiautoritært opprør og vise-finger’n-til-voksenverden er borte, i en verden hvor musikken er blitt mer kommersialisert og pensjonistene er i ferd med å ta med rocken inn på gamlehjemmet.

Et ungdommelig opprør (i den grad dagens ungdom faktisk skulle ønske et slikt) som vil flytte grenser, sjokkere og provosere «the establishment» har i dag vesentlig større sjanse å lykkes hvis man samler seg rundt noen helt andre markører enn de rocken kan by på.

Teknologisk revolusjon

Samtidig har den teknologiske utviklingen favorisert databaserte musikksjangere. «Alle» ungdommer har i dag en PC eller Mac. Bare noen spiller et instrument, og enda færre har tilgang til et øvingslokale der de kan dyrke det sosiale og larme litt sammen.

I Kulturnytt på NRK onsdag morgen avviste musikkviter Audun Molde ved Westerdals høyskole den teknologiske utviklingen som hovedforklaring på at elektroniske sjangere fortrenger rocken. Han pekte på at uansett hva du velger å spille på, så kreves det talent og ferdighet for å skape noe stort.

Det er selvsagt helt riktig, men å velge å se bort fra tilgjengeligheten, slik Molde synes å gjøre, er likevel en kortslutning. Det er jo ikke tilfeldig at Norge produserer nye skiess på løpende bånd, i motsetning til mellomeuropeiske land. Det har selvsagt også å gjøre med at vi faktisk fortsatt har snøvintre.

Noen rocker fortsatt!

Men selv om rocken som kulturell kraft neppe noensinne får tilbake den styrken den en gang har hatt, vil den ganske sikkert overleve. Som en av flere sjangere i en globalisert og fragmentert verden vil den fortsette å fascinere og inspirere. mens retningen den tar og styrken den opplever vil variere og gå i syklus slik kulturelle uttrykk har for vane å gjøre.

For tida er rocken – slik vi har kjent den – åpenbart nede i en bølgedal, men for de som har tenkt seg ut i Oslonatta i kveld kan vi jo her tipse om tre artister fra tre ulike land som fortsatt plugger inn gitarer og rocker løs (om enn i ulike retninger):

Over The Trees (Vulkan Arena, 20.30) er et osloband som i programbladet får tåle referanser til blant andre Sigur Ros og Radiohead. Uansett et spennende band med ekspansivt syn på rocken.

Whitney (Pokalen, 21.00) er fra USA og dermed et av få ikke-nordiske navn på Bylarm. Spiller countryinspirert folkrock med en dæsj soul i miksen.

Virgin Suicide (Pokalen, 23.00) kommer fra Danmark og har spretten og luftig gitarbasert indiepop med linjer bakover til beat på repertoaret.

Og for de som likevel er bekymret for framtida: Kom (om noen år) og besøk meg på gamlehjemmet. Sammen med meg og gamle ungdomskompiser kan du bli med og skråle Neil Youngs «Hey hey, my my, rock and roll will never die»!

Av Leif Gjerstad