Thåström gir Körkarlen nytt liv

Scene fra filmen «Körkarlen» (Foto: Nordisk Tonefilm)

Etter en bejublet høstturné kommer Thåström denne helga til sluttstasjon Stockholm. Der skal han spille hele seks konserter på ærverdige Cirkus, og på programmet står sikkert den nye «Körkarlen». Sangen om Dødens kusk har for meg også vekket gamle minner til liv.

«Fast jag inte sett dig på så länge, tänker jag på dig ibland. Det var nånting som fastnat på mig,
nåt som aldrig helt försvann» synger Thåström i sin store hit «Fan fan fan». Låten handler om kjærlighet, om det som kunne vært, men teksten passer utmerket også inn på mitt forhold til «Körkarlen». Vel å merke ikke Thåström-låten, men filmatiseringen av Selma Lagerlöf-romanen fra 1912 ved samme navn.

Gjorde inntrykk

For da jeg så den som 17-åring, gjorde den så stort inntrykk at den er blitt hengende ved meg siden. Og til tross for at det skulle ta nærmere 50 år før jeg så den igjen (nå helt nylig) har mange scener kvernet om og om igjen i mitt indre. Jeg har selvsagt også trukket den fram i mange sosiale sammenhenger som en av mine gamle favorittfilmer.

Derfor spisset jeg ekstra ører, da Thåström tidligere i høst slapp sitt nye album «Centralmassivet», med «Körkarlen» som en sentral låt. Og derfor var det morsomt å høre ham (i et Dagens Nyheter-intervju) si mye av det samme som jeg har tenkt og følt om filmen Arne Mattson lagde i 1958. For oss begge hadde den noe fascinerende som fastnade og «aldrig helt försvann».

Gjensynet

Thåström har også æren for at jeg endelig tok grep og skaffet meg filmen på DVD. Det var jo noe jeg hadde tenkt lenge, men som liksom bare aldri ble av. Ikke før «Körkarlen» ljomet i høyttalerne hjemme, som en evig påminnelse om det gjensyn jeg hadde utsatt så altfor lenge. Da tok det til gjengjeld ikke lang tid før bestilling var lagt inn og jeg bare få dager etter kunne se den hjemme i stua.

Og? Jo, faktisk, selv om mange detaljer var glemt, hadde den beholdt mye av den styrken og den indre uroen som jeg husket så godt fra den gangen. Historien om den prektige familiefaren David Holm som i løpet av kort tid blir til en alkoholisert tyrann uten medfølelse verken for egne barn eller andre, skaper en intens uhygge som rommer både samfunnsengasjement, overtro og mystikk. Hvor nøkkelen ligger i sagnet om at den som dør sist på året må bli Dødens kusk, som med dødskjerra skal reise rundt og hente de døende.

Dødens kusk

I et fylleslagsmål på en gravlund dør David Holm i det nyttårsklokkene slår, og like etter kommer dødskjerra for å plukke ham opp. Det er han som har fått det fryktelige oppdraget som Körkarlen i det nye året, og med gnissende hjul begynner ferden i retning de han skal hente først. En ferd som brutalt konfronterer ham med egne handlinger i eget liv, og dens skjebnesvangre konsekvenser for mennesker han så grovt har sviktet.

Den tekniske kvaliteten på den nesten 60 år gamle filmen er selvsagt en helt annen enn den vi er vant med i dag. Men bak den ytre fasaden vibrerer filmen med en intensitet som balanser elegant mellom overtro, mystikk og sosialrealisme – og som gjør at den fortsatt lever. Både i Selma Lagerlöf/Arne Mattsons og Thåströms drakt.

Frykten sprer seg

Da jeg så filmen var det sammen med en venn fra Stockholm (Hasse Löfgren, hvor er du???). Vi var begge på besøk hos våre besteforeldre i Salbohed, ca 15 mil nordvest for Stockholm, men var akkurat denne augustkvelden/natta hjemme-alene i hytta til hans foreldre.

Filmen ble vist på tv seint på kvelden, og litt spake satt vi etterpå og diskuterte det vi hadde sett, med litt ekstra fokus på døden, mystikk og det overnaturlige. Da jeg skulle bryte opp og dra hjem hadde det blitt midt på natt og en kilometerlang sykkeltur gjennom en bekmørk og tett skog uten bebyggelse ventet.

Påvirket av filmen og snakket etter, var jeg ikke like tøff som vanlig da skogens mørke omsluttet meg. Uhyggen og uroen meldte seg, og enda verre ble det da jeg plutselig hørte masse lyder. Først så fjerne og vage at jeg kunne håpe de bare eksisterte i fantasien, men etter hvert kom de nærmere og nærmere. De ble så høye at de var umulig å overse.

Den tøffe 17-åringen uten respekt for verken religion eller overtro kjente frykten spre seg og pinnet på alt han kunne gjennom mørket for å unnslippe Körkarlen – som helt klart var ute etter ham. Men ingenting hjalp. Körkarlen tok innpå meg hele tida, og jeg innså at jeg ikke ville klare å unnslippe skjebnen.

Som til alt hell like etter materaliserte seg selv i form av en stor elg som brøt ut av skogen og krysset skogsveien bare et par meter foran meg. Fortsatt shaky pustet jeg lettet ut og syklet ut av skogen, før jeg stoppet og med bankende hjerte og dirrende hender tente en beroligende røyk. Det var likevel ikke meg Körkarlen var kommet for å hente.

Av Leif Gjerstad

Les også: Thåström i Göteborg: Massivt bra

Les også: Thåström «Centralmassivet»: Mørke og mektige refleksjoner 

Se video: Thåström «Körkarlen»

 

Legg igjen en kommentar