The Clash: – Umulig å frata plateselskapene kontrollen

(intervju opprinnelig publisert i 1980)

Faksimile fra Dagbladet 23.05.1980

I 1977, da pønken ennå var ung og sjokkerende, kom London-gruppa The Clash med sin første LP «The Clash». Den ble øyeblikkelig en stor hit i hjemlandet, og regnes i dag som en rock-klassiker. I USA var det vanskeligere. Ikke bare var bandet ukjent, plata ble også nektet utgitt der.

I dag har gruppa gått til topps i mange land, og selger nå flere plater i USA enn i England. Innebærer den store satsingen på det amerikanske markedet en holdningsendring for gruppa? Er ikke The Clash lenger så «bored with the U.S.A.» som bandet sang på debut-LPen? Dagbladet spurte Joe Strummer.

– For europeere som besøker USA er landet morsomt. Da «I’m Bored With the U.S.A.» ble skrevet, hadde vi aldri vært i USA. Teksten går derfor ikke på å kjede seg i USA, men på den svært betenkelige og negative amerikaniseringa av Europa. Og denne amerikaniseringa misliker vi selvfølgelig fremdeles like mye, svarte Strummer.

– Men populariteten i USA misliker dere ikke?

– Selvfølgelig ikke. Jeg er da tross alt ingen idiot! USA er et fantastisk stort og derfor viktig marked. Suksess der gjør det lettere for meg å betale mine regninger. Men vi vil aldri legge om vår stil bare for å tekkes det amerikanske markedet! At Clash-musikk høres annerledes ut i dag enn for tre år siden, skyldes bare at vi – som alle andre – utvikler oss og vil gjøre nye ting. Da vi i tillegg er blitt musikalsk både mer rutinerte og flinkere, må dette gi seg utslag i musikken.

 – The Clash utmerket seg fra sine første dager som en samfunnskritisk gruppe med høye idealer. Nå som dere har blitt store stjerner, er det vanskelig å holde på tidligere idealer?

– Ja, svarer Mick Jones og fortsetter: – Det er vanskelig å holde på ethvert ideal siden ingen idealer tar utgangspunkt i virkeligheten. Det er bare idioter som er idealister – vi er idioter!

– Men hvordan går idealisme og platekontrakt med CBS sammen? Har dere fullstendig kontroll?

– Nei. CBS kan bedrive sin skitne business uten at vi kan gjøre altfor mye med det. Men vi har i hvert fall tilstrekkelig kontroll til å kunne oppnå komprommiser. Vi klarte for eksempel å få ned prisen på «London Calling», og på våre singler inkluderer vi alltid en ny sang. Plateselskapets ønsker er jo ellers å få folk til å kjøpe samme vare to eller flere ganger. Først en LP og deretter en singel med sanger hentet fra albumet, sier Joe og Mick tilføyer:

– Enten kan vi si at plateselskapene er råtne og gjemme oss i en kjeller, eller så kan vi prøve å være aktivt med og i hvert fall gjøre noe. Vi har valgt det siste alternativet, og i så måte er pressekonferanser viktige. Her kan vi formidle våre ideer og tanker. På konserter ville ingen gidde å høre på oss hvis vi snakket i 20 minutter!

– Hva med tekstene? Har den nye livssituasjonen gjort det vanskeligere å skrive sosialt bevisste tekster?

– Nei. Vi opplever og ser så mange nye ting hver dag at dette ikke er noe problem. Og selv om jeg mener at tekster bør ha et meningsfullt innhold, har jeg aldri ønsket å være belærende, svarer Joe Strummer.

– Og når det gjelder den nye LPen, har vi kastet alle forsiktigheter overbord. Den vil bli som sand i øynene på puritanske punkere, sier Mick Jones smilende og avslutter:

– Men for oss er det helt irrelevant om det er punk eller ikke, det er det musikalske innholdet som teller!

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i Dagbladet mai 1980)

Legg igjen en kommentar