The Clash: – Vi kjenner vår markedsverdi

(intervju opprinnelig publisert mars 1984)

Faksimile av The Clash-intervju i Stavanger Aftenblad, 03.03.1984

Oslo: Da punkbølgen rystet rock-England i sine grunnvoller, var det spesielt to navn som prydet overskriftene: Sex Pistols og The Clash. Sex Pistols sto for de fleste skandalene, og ble raskt utbrent.
The Clash derimot, gikk fra seier 
til seier. Og selv om det vakte oppsikt at et av de mest uttalte
politiske punkebandene skrev på
for CBS i 1977. var deres første 
LP «The Clash» samtidig så
 kraftfull og opprørsk at alt snakk om at de hadde solgt sjela si til plateindustrien raskt forstummet.

«The Clash» regnes i dag som
 en klassiker, og mens mye annet
 har forandret seg siden 1977, forfekter bandets frontfigur Joe Strummer platas opprørske innhold like ivrig i dag; tre LPer 
(«London Calling», «Sandinista!
og «Combat Rock»), masse turneer og berømmelse seinere.

Rock i opposisjon

– Rock har kraft og er ungdommens viktigste uttrykksmiddel. Derfor er det også viktig at rock står i opposisjon, ikke minst til musikkindustrien, uttalte Joe Strummer noen få timer før The Clash inntok scenen i Drammenshallen nylig – gruppas første besøk i Norge siden mai 1980. Strummer fortsatte sin nådeløse kritikk av musikkbransjen:

– Plateselskapene er redde for opprørsk rock. CBS vil beholde oss fordi de tjener mye penger på vår popularitet. Men helst foretrekker de innholdsløse popgrupper som støtter opp om det eksisterende systemet. I England jobber plateselskapene med dette for øye, og resultatet blir en masse «hule» grupper som utelukkende fungerer som dop. Og dop er det siste vi trenger I dag, i en verden som trues av den altutslettende tilintetgjørelsen!

Vil nå ut

Strummer snakker om musikkindustrien som en del av maktstrukturen, som en PR-avdeling for kapitalismen. Han skjønner derfor de som i sine dager kritiserte The Clash for å skrive under på en fet milllonkontrakt – uten dermed å si seg enig i kri tikken.

-Vi ønsker å nå ut til så mange som mulig. Vi vil gjerne bli «verdens mest populære rockgruppe». Men for å nå ut, må man inngå en slags allianse med plateindustrien. Det viktige er imidlertid ikke forbindelsen med plateselskapet, men at du klarer å holde på dine idealer. At du ikke lar deg manipulere og sakte men sikkert glir inn i en livsfjern stjernerolle. Det er slett ikke lett å holde stand. Mick Jones klarte det ikke, hevder Strummer og kommenterer dermed samtidig fjorårets avskjedigelse av den andre «frontfiguren» i Clash. Ifølge han selv handlet det om «politiske uoverensstemmelser».

– Det er trist, men det nyttet bare ikke å samarbeide med Mick lenger, kommenterer Strummer.

– Det store gjennombruddet i USA ga ham stjernenykker, og han sviktet alt det The Clash sto, står og alltid vil stå for.

Harde ord fra en gammel venn. Vennskapet mellom Strummer og Jones er nok for lengst over, men krangelen mellom de to er i hvert fall ikke avsluttet ennå. Strummer kunne nemlig fortelle at Jones har gått til sin advokat og at et stort rettslig oppgjør om penger kan stå for døren.

– Mick har «frosset» alle inntekter til The Clash, slik at vi for tiden verken kan få utbetalt royalties eller konserthonorarer, hevder Strummer.

Svikter idealer

Men det er ikke bare på grunn av denne splittelsen at det har blåst friskt rundt The Clash den siste tida. 
Gruppas siste LP «Combat Rock» 
(1982) etablerte dem definitivt
 som et av 80-åras mest populære
 rockenavn – ikke minst i USA. 
Men troverdigheten deres ble trukket sterkt i tvil ved fjorårets 
gigantiske US Festival utenfor
Los Angeles. Der krevde bandet $ 500 000 i gasje etter først å ha akseptert et langt lavere honorar. Det høye kravet kom etter at de hadde fått vite at enkelte andre grupper fikk langt mer. Griskhet eller.. ?

– Kjennskap til vår markedsverdi, parerer Strummer. – De eneste som ville tjent på at vi var «snille» er arrangør og plateselskap. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal være med på å berike dem mer enn nødvendig, tilføyer Strummer og rister på hodet, som prydes av en markant oransjefarget mohikanersveis.

Utblåsning

Hvordan lever så Strummer & Co opp til sine uttalte Idealer på scenen? Joda, det er ingen som helst grunn til å tvile på det oppriktige engasjement til The Clash. Strummer mener det han sier, men av og til lurer jeg endog på om han ikke mener det for gjerne.

The Clash i Drammenshallen utstrålte rå og kompromissløs energi – fra første strofe i «London Calling» fylte salen, til den gamle klassikeren «White Riot» tonet ut vel halvannen time seinere. Strummer ga alt og det nye bandet (bare Paul Simenon på bass er igjen fra tidligere) spilte godt Likevel snek det seg altså inn en liten tvil.

At Strummer tviholder på pønkens musikalske idealer, på den totale utblåsning, er i skjønneste orden. Det er bare det at omgivelsene rundt The Clash er blitt helt andre enn den gang de startet opp. Og det nekter Strummer & Co. tilsynelatende å akseptere. For Strummers ordknappe energiutfoldelse fungerer bedre på mindre steder enn i dagens store konserthaller.

I Drammenshallen fikk bare de fremste benkeradene oppleve skikkelig nærkontakt med The Clash. Og det ene visuelle blikkfanget utenom Strummer – de mange videoskjermene som omkranset scenen – var altfor små til at særlig mange av de over 5000 tilskuerne kunne se hva som foregikk på dem.

Nei, det er Ikke lett å være liten, men det er jamen vanskelig å være stor også. Vi får bare håpe at The Clash finner sin naturlige plass i den store rockeverdenen uten å forsake sine idealer. For rocken trenger folk som Joe Strummer!

Av Leif Gjerstad

(intervjuet ble opprinnelig publisert i flere aviser i mars 1984. Denne versjonen er fortrinnsvis hentet fra Stavanger Aftenblad, men supplert med et avsnitt fra Bergens Tidende)

 

 

Legg igjen en kommentar