The Pogues i medvind

Pogues-intervju i Bergens Tidende, februar 1988.

London: Et like spennende spørsmål hvert år er hvem som skal levere «årets julesingel». I fjor ble det The Pogues som noe overraskende klatret til topps på engelske og irske, og etter hvert også andre nasjonale hitlister, med «Fairytale Of New York». Noe overraskende, fordi Pogues’ julesang innholdsmessig skiller seg markant fra andre juleklassikere som «White Christmas» og «Caravan Of Love».

I «Fairytale Of New York» er det ikke plass for drømmer om hvit nysnø eller et idyllisk kjærlighetsbudskap. Her males i stedet med brede pensler et bilde av folk som ikke lykkes å få fotfeste i vårt samfunn, og som blir henvist til et liv på sidelinjen. Et liv i fornedrelse, bitterhet og hat. Ingen «gledelig jul» her, nei.

Ikke juleplate


– Så ble den heller ikke skrevet med tanke på julemarkedet. Shane (MacGowan), som skriver nesten alt vårt materiale, har et våkent øye for livsskjebnen til mennesker han støter på. Det er disse observasjonene og inntrykkene som danner grunnlaget for de aller fleste av The Pogues’ tekster, hevder Darryl Hunt.

Hunt har vært med The Pogues
siden starten sent i 70-årene. De
første årene som gruppens roadie, lydmixer og altmuligmann, før han høsten 1986 overtok bassen etter
Cait o’Riordan. Han har sett utviklingen fra den spede starten som
drikk-og-ha-det-moro-gjengen Pogue Mahone (keltisk for «kyss meg i …») til posisjonen som forståsegpåernes yndlingsband. Fra
de kritikerroste LPene «Red Roses
For Lie» (1984) og den Elvis Costello-produserte «Rum, Sodomy
And The Lash» (1985) til det store
kommersielle gjennombruddet i 1987/88 med singlene «The Irish Rover» (sammen med The Dubliners) og «Fairytale Of New York» samt LPen «If I Should Fall From Grace With God».

Større spennvidde


– Av naturlige grunner har vi med årene blitt dyktigere til å traktere våre instrument og spille på lag, noe som har gitt oss større musikalsk frihet. Vår musikk har fått større spennvidde, og de musikalske båndene til irsk folkemusikk er løsnet betraktelig. Selv om mange fremdeles tror at vi er fra Eire, ler Darryl Hunt og fortsetter:

– Men vi kommer altså fra London, og av bandets åtte medlemmer er det bare tre som med rette kan kalle seg irske. Sannsynligvis er det i denne geografiske basen og kulturelle sammensetningen at vi finner The Pogues’ særpreg. Vi har vokst opp med og latt oss inspirere av pønk, London-trash og annen gatemusikk, samtidig som vi alle har vært fascinert av tradisjonell irsk folkemusikk. Våre røtter gjenspeiles også i vårt publikum, som i dag teller såvel pønkere som «gamle, irske besteforeldre». Det er en flott følelse å stå på scenen og se så forskjellige representanter for helt forskjellige generasjoner stå side om side og synge med!

Live i studio


Pogues er aktuell med nytt album. (Foto: Warner Music)

«If I Should Fall From Grace With God» er produsert av Steve Lillywhite, best kjent for sitt samarbeid med U 2 og Simple Minds. Valget av Lillywhite overrasket mange, men samarbeidet fungerte perfekt, hevder Hunt som også kan fortelle at nesten hele LPen ble innspilt live i studio.

– Den lange avstanden mellom «Rum & Sodomy» og «If I Should Fall»-Lpene skyldes problemene med vårt gamle plateselskap Stiff Records. Vi ble forhindret fra å spille inn en ny LP. Selvsagt en frustrerende periode, men positiv i den forstand at det hopet seg opp mengder med nytt stoff. Låter som vi har turnert med et par års tid og derfor nøyaktig visste hvordan vi ville ha dem, når vi endelig kunne gå inn i studio for å spille inn vår nye LP.

Hardt turnéprogram

Pogues tilhører den typen band som ikke nettopp sparer seg med hensyn til konserter og turnéer. Og da gruppen før jul skulle turnere USA, måtte gitarist Philip Chevron bli hjemme grunnet magesår. Hans plass ble midlertidig fylt av ikke ukjente Joe Strummer, fra The Clash. Men når The Pogues i april kommer for å spille i Norge, regner gruppen med at Chevron er tilbake igjen. Og da får vi selvfølgelig høre «Fairytale Of New York»?

– Nja, det spørs det. På akkurat den låten samarbeider vi med Kirsty McColl på vokal, og uten hennes stemme funker den ikke. Vi jobber derfor med å få henne med på turneen – eller i hvert fall deler av den. Men om det ikke lykkes, blir det heller ingen «Fairytale Of New York», svarer Hunt som til slutt ønsker å avkrefte ryktene om Pogues som en «vill gjeng med fylliker».

– Vi er åtte mennesker som tar
både oss selv og musikken på alvor, uten å bli altfor selvhøytidelige. Det vi spiller er ofte ganske komplisert og tempoet høyt, noe som krever klare hjerner og støe hender. Så glem alle ryktene du måtte ha hørt – vi drikker ikke før vi går på scenen. Eventuelle utskeielser må pent vente til etterpå.

Av Leif Gjerstad

(Intervju publisert første gang i flere aviser i februar 1988. Denne versjonen er hentet fra Bergens Tidende, 24. februar 1988)

 

 

Legg igjen en kommentar