(Intervju første gang publisert november 1993)
Stockholm: – Jeg er lykkelig gift og har ingen grunn til å klage på livet. Så hvorfor lager jeg da en så mørk plate som «Both Sides»?
Phil Collins setter seg godt til rette i lenestolen og tygger på spørsmålet noen sekunder før et lite, diskret smil sprer seg i ansiktet. – Kanskje svaret har med alderen å gjøre? Jeg er 42 år, og du har vel hørt om 40-års krisen som alle menn visstnok må igjennom…
Stedet er Grand Hotel i Stockholm, hvor Phil Collins skal gjennom en dag med fem tv-intervjuer, fem radiointervjuer, foruten at 17 skandinaviske avisjournalister fordelt i små puljer skal ha sitt. Når NTB står for tur er han allerede litt sliten, men den sympatiske briten har vært gjennom dette utallige ganger før, og svarer rolig og greit på alle spørsmål. Som det hvorfor han er så depressiv på sin nye og femte studioplate som soloartist.
– Jeg vil ikke si at den er depressiv, til tross for at den er mørk til sinns. Og selv om det kan høres paradoksalt ut, hadde jeg det moro da jeg spilte den inn, svarer Phil Collins og fortsetter:
– Det er for øvrig ingen motsetning mellom å være lykkelig og samtidig bekymret. Vi har alle disse to sidene i vår personlighet, og det er alltid noe å bekymre seg over. Mange tror at noen av sangene på «Both Sides» handler om sammenbruddet i mitt første ekteskap, men det gjorde jeg meg ferdig med på «Face Value». Sangene på «Both Sides» handler derfor mer om tanker og refleksjoner du gjør deg når du blikker tilbake på livet. Om gamle flammer, om ting som kunne ha vært, om skjebner du lurer på.
Personlig plate
Som soloartist har Collins solgt 35 millioner plater, og hans forrige CD «…But Seriously» solgte 170.000 bare i Norge. Den kom for fire år siden, men Collins erklærer at vi må helt tilbake til «Face Value» for å finne en så personlig plate fra hans side som «Both Sides».
– «Both Sides» er som en hjemmevideo hvor jeg eksponerer meg selv, sier briten og oppgir også dette som grunn til at han har valgt å spille den inn helt selv.
– Standardsvaret er at jeg har mistet adresseboka mi, men sannheten er at det passet disse sangene best. Da jeg begynte å arbeide med plata på mitt 12- spors hjemmestudio, hadde jeg ikke tenkt det slik. Men etterhvert som arbeidet skred fram, skjønte jeg at det måtte bli bare meg og ingen andre. Det ville vært galt å få andre til å spille på en så personlig plate.
Vold og kommunikasjon
Alt på plata er imidlertid ikke personlige grublerier. Også hans bekymring for vold, fattigdom og manglende kommunikasjon kommer til syne på et par av kuttene, slik som i «Both Sides Of The Story» og «We’re Sons Of Our Fathers».
– Problemet har alltid vært der, men det rykket nærmere innpå meg etter at kona og jeg kjøpte Cole Porters gamle hus i Los Angeles. Den store kløften mellom hvite og sorte, rike og fattige er så altfor stor og åpenbar. Ikke minst ble det synliggjort under fjorårets opptøyer i Los Angeles. I USA er avstanden mellom rik og fattig blitt så stor at mens de rike vifter med kredittkortene sine, vifter ghettoungdom med pistolen.
– Det er et gedigent samfunnsproblem som vi alle i fellesskap må prøve å gjøre noe med, sier Collins.
Snakk med hverandre!
Han foreslår at vi i det minste kan begynne med å gjøre noe med dette innenfor husets fire vegger.
– Livet ville vært mye bedre om vi lærte å snakke med hverandre, og livet var bedre den gang jeg vokste opp. I dag strever mange foreldre med en hektisk hverdag og har nok med sitt, mens barna blir overlatt til tv’en og sine elektroniske spill. De har ikke lenger tid til å snakke med hverandre, og disse oppløsningstendensene i familien har resultert i at mange ungdommer i dag verken får repsekt eller retningslinjer fra foreldrene.
Andelen ungdomskriminelle har derfor økt betraktelig, sier Collins som selv har to store barn fra sitt første ekteskap.
– De bor 10.000 km unna, så den daglige kontakten er derfor ikke så stor. Men jeg er hos dem i lengre perioder et par ganger i året, og da gjør jeg mitt beste for å bruke tid til å snakke og være sammen med dem på.
Lunkne kritikker
I Norge har «Both Sides» fått gjennomgående lunkne kritikker, men konfrontert med dette hevder Phil Collins hardnakket at han ikke bryr seg.
– Jeg forventer ikke gode kritikker. Som Phil Collins og medlem av Genesis har jeg fått dette stemplet som en gammel dinosaur, og mange har vanskelig for å høre på meg uten å være forutinntatt. Når jeg lager plater er det derfor uten frykt for kritikerne. Jeg spiller det jeg føler for, og selv om dette er «gal» plate for mange, er den riktig for meg, kommenterer Collins som formodentlig blir å se sammen med blant andre Richard Gere og Steve Martin i en ny film om noen få måneder.
– «The Band Play On» handler om AIDS-problematikken og har derfor vært vanskelig å få vist på kinoene i USA. Men i Europa er det større åpenhet, så jeg regner med at det skal gå bedre her, sier Collins som i filmen spiller en homofil gresk bartender.
På dette tidspunktet bryter en representant for plateselskapet inn og erklærer vår tilmålte tid for over. Mens vi trykker hender forsikrer Phil Collins oss om sin entusiasme for at han endelig skal spille i Norge, i april neste år. Men hva med Genesis?, får vi skutt inn på vei ut gjennom døra.
– Aner ikke. Vi lager helt sikkert noe nytt sammen, men foreløpig er det helt i det blå når det skjer.
Av Leif Gjerstad
Les også: Solo-LPene holder liv i Genesis (arkivintervju fra 1992)
(Intervju første gang publisert i NTB 12. november 1993)
