Vanskelig å være ex-pønker

(intervju første gang publisert november 1982)

Stiff Little Fingers-intervju i Dagbladet 24.11.1982

Oslo: Stiff Little Fingers og «Inflammable Material». En gruppe og en LP som pønkere og mange andre musikktilhengere flokket seq rundt, og ikke visste hva pent de skulle si om.

Det var 1979 det. I dag, tre år og fire LPer seinere (gruppas femte LP «Now Then» er nettopp kommet). presenterer Stiff Little Fingers sin nye, mykere og langt mer melodiøse profil.

– Vi er tydeligvis ikke <in» lenger, kommenterer sanger/ gitarist Jake Bums smilende, etter bandets konsert på Club7.

– Det er litt trist. For musikalsk er jeg ikke i tvil om at vi er bedre nå enn den gang vi var pønk og musikkpressens yndlinger. Men i dag er det selvsagt en belastning å ha en fortid som pønker. Det er omtrent bare The Clash som er igien fra den tida. Det er kanskje like bra, for ved nærmere øyesyn var det jo ikke så altfor mange som virkelig hadde noe å komme med.

Fra Belfast til London

Da Stiff Little Fingers ble «oppdaget». bodde de fremdeles i Belfast. Men kort tid etter LP-debuten, havnet de som så mange andre i London. Og der bor de fortsatt.

– Mange kritiserte oss fordi vi «sviktet» Belfast og Nord- Irland. Jeg er glad jeg hadde anledning til å forlate Belfasts gater, og jeg har ingen planer om å flytte tilbake. For selv om utenomverden nok overdramatiserer voldsomfanget i Belfast er byen ikke akkurat det mest oppløftende stedet å bo.

– Men mange mener at Stiff Little Fingers storhet var den kompromissløse musikken koblet sammen med usedvanlig krasse tekster. Et skrik fra Belfast. Som ble svakere etter at dere kom til London?

– Musikken er riktignok blitt mer nyansert og melodiøs for hver LP. men til gjengjeld er tekstene blitt mer bevisste. Før slo vi vilt til alle kanter i et blindt raseri, nå vet vi bedre hvor vi skal sette inn slagene. Og vi treffer bedre!

Dyster virkelighet

Stiff Little Fingers i 1980. (Foto: stiff little fingers archives)

Stiff Little Fingers skyteskive er primært den dystre virkeligheten mange britiske ungdommer blir stilt overfor: arbeidsløshet, fattigdom, meningsløs vold og møter med autoritære myndigheter som ikke akkurat innbyr til tillit og håp om snarlig bedring.

– Det er nok derfor massemedia stort sett fortier oss. Virkeligheten er brutal og ubehagelig å bli minnet om. Det er lettere og mer behagelig å se dypt ned i pudderdåsa og gjemme seg bak sminke. Men sminke kan aldri gi annet enn midlertidig beskyttelse og falsk trygghet. For bak sminken skjuler virkeligheten seg og i motsetning til sminke, kan du aldri vaske vekk virkeligheten, hevder Jake Burns.

Av Leif Gjerstad

(intervju første gang publisert i Dagbladet 24.11.1982)

 

Legg igjen en kommentar