Cannes: – Jeg elsker sport, men hater snø. Jeg fryser ved bare tanken, sier Angelique Kidjo og slår armene rundt seg for å holde varmen, til tross for at den franske festivalbyen denne vinterdagen bader i sol og varme.
Søndag 20. og mandag 21. februar kan Kidjo få oppleve ekte norsk vinterkulde. Da står hun på scenen i Lillehammer og Oslo, som ledd i konsertserien «Olympiske netter».
– Benin har neppe noen deltakere i vinter-OL, men jeg håper å få med meg kunstløp i Lillehammer. Det er en sport jeg har stor sans for, i motsetning til ski. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk løper rundt i kulda med planker under beina, men så har jeg kanskje ikke forutsetning for å skjønne det heller. Det er jo ingen som går på ski i ørkenen, smiler Kidjo med perlehvite tenner som lyser opp i hennes mørke ansikt.
Kidjo er fra Benin, men har bodd i Paris de siste ti årene. Med den franske metropolen som base er hennes fengende blanding av afrikansk og vestlig musikk i ferd med å få et stort internasjonalt publikum. Hennes tredje album «Aye» kom ut et par uker før OL startet, og vil trolig bli belønnet med gull (ikke medalje, men plate) i Frankrike og Benin – og kanskje andre steder også?
Liv
«Aye» betyr liv på det afrikanske språket fon, som er hennes morsmål. Og sangene på «Aye» dveler ved hennes refleksjoner om livet.
– Det er en absurd verden vi lever i. I Frankrike betaler mennesker flere tusen kroner for å gi sitt kjæledyr en verdig gravplass på en dyrekirkegård, mens de lar arbeidsledige og husløse mennesker rundt dem dø en uverdig død på gatene. Den vestlige verden boltrer seg i velstand, mens livskvaliteten for en stadig større del av jordens befolkning blir stadig dårligere.
– Alene kan jeg ikke gjøre så altfor mye med dette, men jeg gjør hva jeg kan. Jeg bruker musikken til å sette ord og følelser på livets mange urettferdigheter. I Benin har sangeren tradisjonelt vært det naturlige bindeleddet mellom folket og myndighetene. Sangen brukes til å ta opp problem som folk føler på kroppen, sier Angelique på stø engelsk.
– Min engelsk er brukbar, og fransk behersker jeg perfekt. Men når jeg skal synge foretrekker jeg fon. Det er stor forskjell på å synge og snakke et fremmed språk, og følelser uttrykker jeg best på mitt morsmål.
Afro-funk
Kidjos musikk er en like rytmisk fengende som melodiøst tiltalende syntese av beninske røtter og vestlig påvirkning. Afro-funk er et begrep som ofte har dukket opp i forbindelse med hennes musikk.
– Sangtradisjonen og det rytmiske grunnlaget henter jeg fra Benin, mens instrumentering og melodibygning har klar vestlig påvirkning. Som ung dyrket jeg vestlige stjerner som James Brown, Otis Redding, Aretha Franklin og ikke minst Miriam Makeba, forteller Angelique som platedebuterte med en Makeba-sang.
– Det ble min første hit i Benin, 18 år gammel. Men allerede den gang hadde jeg drøye ti års sceneerfaring. Min mor startet nemlig Benins første teatergruppe, så jeg fikk tidlig smak på artistlivet.
Dro til Paris
For Angelique Kidjo var suksessen hjemme i Benin imidlertid bare det første skritt på veien. Hun ville lære mer om musikk, og dro derfor til Paris.
– Fordi jeg hadde en bror som bodde i Paris, fikk jeg lov av foreldrene mine å dra dit, forteller Angelique som studerte både klassisk musikk og jazz før hun ga ut sin første soloplate «Parakou» – og ferden mot stjernene startet.
– Jeg higer ikke etter stjernestatus, men pengene vil jeg gjerne ha! Hjemlandet mitt mangler det meste, og min store drøm er å kunne finansiere driften av et sykehus og en skole. Dessuten vil jeg gjerne starte en musikkskole med øvingslokaler og studio, slik at mine landsmenn kan få de samme muligheter som europeisk ungdom allerede har, sier Angelique Kidjo før hun avslutningsvis vender tilbake til sitt forestående besøk i Norge.
– Jeg har vært i Norge et par ganger, og likt meg meget godt. Livskvaliteten er meget høy, og dere virker ikke så kyniske som i mange andre land. Dere tar vare på hverandre, og lar ikke folk dø i gatene. Kanskje skyldes det økonomisk velstand, men min teori er at det også har med det kalde klimaet å gjøre. Gjennom generasjoner har dere lært nødvendigheten av å ta vare på hverandre for å kunne overleve. Den egenskapen håper jeg dere aldri mister!
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert i NTB 14. februar 1994)
