Vi morer oss ihjel

(intervju opprinnelig publisert september 1992)

Roger Waters mener vi er i ferd med å more oss ihjel. Hans innlegg i debatten er albumet «Amuses To Death». (Foto: Rogerwaters.org)

Oslo: – Trivialisering er et stikkord for vår tid. Media boltrer seg i den frie markedsplass, men de selger sin egen frihet til Pepsi og andre kommersielle giganter. Fjernsynet er den kraftigste påvirkningsfaktoren vi har, og kan på sitt beste brukes til å gi menneskene bedre innsikt i seg selv og den verden vi lever i. Men det vi opplever er heller at alt skal omskapes til underholdning. Vi er i ferd med å more oss ihjel, hevder Roger Waters.

Den tidligere lederen av Pink Floyd er aktuell med sitt tredje soloalbum «Amused To Death», og mandag var 49-åringen en snartur innom Oslo for å redegjøre for sitt siste plateprosjekt.

– Tittelen er stjålet fra Neil Postmans bok «Amusing Ourselves To Death», men mens Postman oppfordrer til debatt, konkluderer jeg med at det er slik det er. Vi morer oss i hjel. Med krig, katastrofer og elendighet som kommersiell underholdning for fremmedgjorte mennesker. Det er en skremmende utvikling vi er vitne til, konstaterer Waters ettertenksomt mens han børster et usynlig støvkorn av jakka.

Men at «Amused To Death» med sin dødelige konklusjon er dyster, er han likevel ikke enig i.

– Jeg betrakter den som positiv, i den forstand at vi må innse hvor vi står før vi kan frigjøre oss selv. Vår tids raske utvikling skaper mange fremmedgjorte mennesker, men det er aldri for seint å snu. Det som betyr noe er at vi er i stand til å konfrontere våre egne demoner, og for meg er det en drivkraft å bli mer bevisst hvor jeg står og hvorfor.

Pretensiøs fremmedgjøring? 

Temaet fremmedgjøring er et aspekt som Roger Waters har jobbet med siden midten av 70-tallet og Pink Floyd-tida, og som kanskje fikk sitt klimaks i dobbelt-LPen «The Wall» i 1979 og den spektakulære konsertversjonen i 1980.
Det pretensiøse og pompøse er siden blitt en naturlig del av Waters uttrykksmåte, og har også resultert i at han er blitt kritisert for sitt gigantomani. Og det kan synes som en selvmotsigelse at han som dveler ved fremmedgjorte sjeler, gir det en presentasjonsform som ligger lysår unna det enkle og jordnære som folk kan forholde seg til på en naturlig måte?
– Jeg skjønner godt hvorfor noen mener at jeg mer er en del av problemet enn en mulig løsning på det. Og kanskje har de som mener det rett, smiler Waters forståelsesfullt og fortsetter:

– Men det kan jeg umulig uttale meg om. Jeg bare maler de bildene jeg ser, og jeg liker å uttrykke mine følelser i mange farger. Dessuten har jeg alltid vært fascinert av å knytte rocken nærmere opp mot teater som uttrykksform, og utpreget visuell musikk trenger gjerne en dramatisk grunntone. Men selv om platene mine uttrykker mitt syn, er de bare noen sanger. Jeg er ingen sannhetsforvalter, og i den grad min musikk har noen politisk relevanse, må det være at jeg tar opp litt viktigere temaer enn «gutt møter jente».

Krigens rolle

«Amused To Death» er innspilt over en treårs-periode, og spenner fra en tale fra en første verdenskrig-veteran via en sang om Tiananmen-massakren i Peking til kommentarer rundt dekningen av Gulf-krigen. Med en gorilla foran tv-skjermen med krav om å bli underholdt som sentralt bindeledd.
– Jeg er født i 1943, og mistet selv min far under andre verdenskrig. At mange av mine sanger kretser rundt krigen og de lidelser den påtvinger oss, har derfor sikkert sin naturlige forklaring i mitt eget liv. Men det er ikke meg det dreier seg om, men vårt samfunns holdning til krig. Mens man for femti år siden hevdet at verdenskrigene var nødvendige for å få slutt på alle krig, aksepterer vi nå krig som nødvendige for den politiske og økonomiske utviklingen. Og det gjør vi gjerne ved å gjemme oss bak ideologier eller religion. Alle politiske og økonomiske makthavere rettferdiggjør selv de mest motbydelige handlinger ved å vise til sin «gud». Og da er et av nøkkelpoengene blitt å propagandere for og markedsføre denne «guden» på en måte som svekker folks kritiske innstilling. Slik CNN gjorde så effektivt for USAs krigsmaskin under Gulf-krigen.

Gamle uvenner

Det er nå ni år siden bruddet mellom Waters og Pink Floyd, og feiden mellom de gamle vennene og kollegene er siden blitt ført både i aviser og rettsaler. Waters mente at Pink Floyd i realiteten var hans gruppe, og prøvde forgjeves å stoppe Gilmour & Co fra å bruke Pink Floyd-navnet. Det har haglet av hatske utspill både den ene og andre veien, senest i det siste nummeret av Musician, hvor David Gilmour ikke er nådig mot Waters.
På forhånd har vi fra plateselskapet fått klar beskjed om at Waters ikke vil akseptere noe prat om Pink Floyd, men da vi treffer ham er han ikke lenger så bombastisk.
– Jeg snakker gjerne om Pink Floyd, så lenge temaet er gruppas musikalske utvikling og ikke de personlige motsetningene. De har vært tværet ut så mye at jeg ikke synes det er noe å tilføye. Jeg er lei all skittkastinga og vil heller konsentrere meg om å gå videre.

The Wall

Å gå videre for Waters har ved noen anledninger imidlertid også betydd å gå tilbake. Som da han i 1990 presenterte den oppblåste og totalt mislykkede veldedighets-forestillingen av «The Wall», i Berlin.
– Jeg nølte lenge da jeg ble spurt, men lot meg til slutt overtale. Når jeg i dag tenker tilbake på prosjektet var det et mareritt, men et mareritt jeg likevel ikke ville ha unnvært. På et unntak nær var samtlige medvirkende artister hyggelige å samarbeide med, men det var så mye styr å samle alle disse stjernenavnene og innpasse dem i showet at en del av helheten gikk tapt. Men fordi det var en veldedighetskonsert var deres medvirken nødvendig, og de siste meldingene jeg har fått er at prosjektet snart har nådd break even…

Organisk musikk

På «Amused To Death» samarbeider Roger Waters med Pat Leonard, som er best kjent som Madonnas produsent.

– Jeg var i snakk med mange produsenter, og var skeptisk da hans navn dukket opp. Men da jeg traff ham, fant vi tonen med en gang. Han vokste opp som stor Pink Floyd-fan, og kjente alt jeg tidligere har gjort i minste detalj. Det viktigste var imidlertid at vi hadde samme innstilling til å lage en plate basert på tradisjonell teknologi. I motsetning til min forrige plate «Radio K.A.O.S.» som jeg selv synes er redselsfull.
Den gang lot jeg meg overtale til å eksperimentere med et syntetisk lydbilde, og selv om jeg maler store bilder har jeg alltid gjort det sammen med levende musikere som kan uttrykke ekte følelser, sier Waters som på «Amused To Death» har med seg Jeff Beck og Andy Fairweather-Low i sentrale roller, mens Don Henley, Steve Lukather, Rita Coolidge og nå avdøde Jeff Porcaro er blant mange andre som bidrar litt her og der. Og går alt slik Waters håper, legger han ut på veien sammen med noen av disse.

– Men ikke med Jeff Beck! Han er en glimrende gitarist, men som du kanskje vet så pass uberegnelig at jeg ikke ville tørre å bruke ham på scenen, smiler Waters som avslutningsvis forteller at han bor i fredelige omgivelser på landsbygda i England.

– Selvsagt ved en elv. Water har alltid betydd mye for meg.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB september 1992)

Legg igjen en kommentar