Visne hippier i Haight

(opprinnelig publisert i NTB juni 1997)

Hippier i San Francisco i april 1967. (Personene på bildet har ingenting med de i saken å gjøre!)
(Foto: San Francisco Library)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

San Francisco: Sommeren 1967 strømmet Jim og 70.000 andre ungdommer fra hele USA til Haight-Ashbury i San Francisco, hvor «The Summer of Love» lokket. De fleste forsvant straks hippieblomstene visnet, men Jim ble igjen. I år kan han feire 30 års jubileum som Haight-hippie.

– Jeg var bare 12 år da jeg kom hit. Jeg hadde lest om Haight-Ashbury og hippiene i avisen hjemme i Seattle, og siden jeg kjedet meg ble fristelsen for stor. Jeg rømte hjemmefra med sykkelen min og haiket ned til San Francisco. Det var jo her alt skjedde, forteller Jim når NTB treffer ham på de gamle hippienes paradegate, Haight Street.

I dag er han arbeidsufør og hjemløs, og hippienes vakre visjoner har han mistet for lenge siden. Dagene forsvinner heller i en tåke av alkohol, marijuana, LSD og «magisk sopp».

– Men hvitt pulver – speed, kokain, heroin og liknende – har jeg aldri drevet med. Det er bare destruktivt, sier Jim og myser sløvt mot oss bak sine speilblanke solbriller.

Fikk en «hippie-onkel» 

12 år er en ung alder å flytte hjemmefra, og Jim innrømmer at han fikk en del ubehagelige spørsmål om sin bakgrunn og unge alder når han menget seg med 60-tallets Haight-hippier.

– Da jeg kom til San Francisco lette jeg meg fram til krysset av Haight og Ashbury Street. Der traff jeg masse langhårede frikere, noen faktisk med blomster i håret. Litt usikker var jeg nok, og mer usikker ble jeg da de spurte om jeg hadde rømt hjemmefra. Jeg blånektet selvsagt, men akkurat det gjennomskuet de. Men i stedet for å varsle myndighetene, påtok en av de eldre hippiene – han må ha vært minst 20 år – seg rollen som min «onkel», forteller Jim langsomt, mens han prøver å framkalle minnene fra en svunnen tid.

«Onkelen» til Jim delte et stort hus i Haight-Ashbury med nærmere 50 andre hippier, som sov på madrasser på gulvet spredt rundt om i rommene.

– Det ble også mitt hjem, i mange måneder framover. Der røyket jeg pot for første gang i mitt liv, og seinere samme sommer testet jeg også LSD. Min aller første syretrip tok jeg forøvrig nettopp i krysset der, sier Jim og peker i retning Haight- Ashbury-krysset.

– Og deretter ble det mange, mange flere tripper, både der og andre steder. Det var skikkelig kult her i 1967. Masse groovy mennesker!

Sliten outsider 

Når vi treffer Jim virker han imidlertid ikke særlig groovy. 30 år etter snakker han like langsomt og sløvt som en drøvtyggende ku, og han virker definitivt sliten etter de mange årene på utsiden av samfunnet.  Men litt våkner han til liv når hans mer taletrengte og karismatiske venn Fast Ed dukker opp.

Fast Ed er 35 år og stiller med langt hår og viltvoksende skjegg og med en skikkelig psykedelisk t-skjorte som skriker ut «gammel hippie» på lang avstand. Han har imidlertid ikke vært like mange år i Haight-Ashbury som Jim, noe han forklarer med sitt liv som deadhead.

– Jeg kommer fra østkysten og flyttet hjemmefra som 15-åring. Under hele 70-tallet reiste jeg på kryss og tvers av USA, i fotsporene til Grateful Dead. Jerry Garcia var Gud, og en vesentlig del av meg døde da Jerry forsvant. Vi sto her i krysset og strigråt. Jeg tenker fortsatt på ham daglig, og savnet er fremdeles like stort. Men livet må gå videre, og hans ånd svever fortsatt blant oss, framholder Fast Ed.

Kjappe spenn for Fast Ed

Når han skjønner at vi er journalister, våkner forretningsmannen i ham. Han forlanger 20 dollar for intervju og 5 dollar for bilde av ham og Jim. Og våre vage antydninger om at vi vanligvis ikke pleier å betale for å intervjue noen avfeier han med et selvsikkert smil.

– Dette er USA! Dessuten handler det ikke om å betale oss, men om å dele med sine medmennesker. Vi er alle én, sier Fast Ed før han legger ut på en lang enetale med kosmiske vibrasjoner som stikkord. Virkelig komisk blir det imidlertid når han har fått pengene, kjøpt seg øl for dem og finner ut at vi er fra Norge.

– Jeg har noe jeg må vise deg, smiler han bredt og løper av gårde. Et par minutter etterpå er han tilbake med en slitt, rød ryggsekk. Han tømmer innholdet utover panseret på en bil, og roter fram det han vil vise oss.

– Kjenner du denne avisen, flirer han og holder opp Bergens Tidende fra 5. januar i år. Og hvem er vel ikke portrettert over en helside i den avisen, om ikke nettopp Fast Ed…

Konserter og dop 

Mens Fast Ed finner noen nye ofre å dele sine kosmiske vibber med og få litt mer penger fra, vender Jim tilbake med nye minner om «de gode, gamle dager».

– Første sommeren her var helt fantastisk, med konserter, folkeliv og dop. Og tenk deg å kunne se både Grateful Dead og Jefferson Airplane på en konsert på Fillmore for bare 2,5 dollar! Det var stort for en 12-åring det, fastslår Jim som imidlertid ikke har vært bosatt i Haight hele tiden.

– Jeg var her noen få år, før jeg reiste vekk. En periode var jeg sammen med Ken Keseys gjeng Merry Pranksters, før jeg havnet i hæren. Heldigvis tok det ikke lang tid før de slapp meg igjen, og da levde jeg et omstreifende liv i mange år før jeg igjen vendte tilbake til Haight- Ashbury, sier Jim.

Haight fortsatt best 

Han ser nokså uforstående ut når vi spør ham om hva som fikk ham tilbake igjen.

– Hvor ellers skulle jeg dra? Dette er hjemmet mitt, og det er her jeg har vennene mine, fastslår Jim og peker mot Fast Ed og enda en kamerat som har dukket opp.

– Mange sier at Haight ikke er som før, og i og for seg har de rett. Men Haight er fortsatt bra, og klart bedre enn noen andre steder. Det er en ånd som gjennomsyrer dette stedet, og den ånden er så sterk at den bare ikke kan forsvinne, sier Jim til avskjedshilsen mens vi vandrer videre oppover mot Golden Gate Park.

Yrende folkeliv

Og der yrer folkelivet. Frisbeene flyr i lufta, mens andre sjonglerer. 30 menn og kvinner på tablas, trommer og andre rytmeinstrumenter dundrer løs med sin rytmiske underholdning i over en time non-stop. Noen unge jenter danser i transe til musikken, men de aller fleste nøyer seg med å slikke sola der de slynger seg i gresset.

Noen glir perfekt inn i vårt bilde av overvintrede hippier, men de aller fleste er helt alminnelig straite ungdommer eller middelaldrende personer. Lukten fra noen jointer når våre neseborer fra tid til annen, men primært er det vin og øl skjult i brune papirposer, eller juice (uten poser) som fortæres.

På den andre enden av den store gressletta skimter vi en lekeplass hvor barn tumler rundt i vilter lek. Om 20 år er det kanskje de som nyter sola og står for underholdningen på «vår» slette – 50 år etter «The Summer of Love».

Av Leif Gjerstad

 

Legg igjen en kommentar