Viv Albertine: Klær, musikk og gutter

Viv Albertine Foto: Michael-Putland. www-vivalbertine.com)

Viv Albertine Foto: Michael-Putland. www-vivalbertine.com)

Oslo: The Slits var 70-tallets trolig mest konfronterende og kontroversielle pønkband i England med bare kvinnelige medlemmer. Det var ikke bare lett, konstaterer Viv Albertine i den selvbiografiske boka “Clothes Music  Boys” .

– Kvinner på 1970-tallet? De skulle ikke si noe. De skulle ikke bli hørt. I rocken dugde de bare til å suge av mennene, sammenfatter Viv Albertine holdningen i pønktida i England med.

60-åringen gjestet nylig by:Larm, hvor hun snakket om både boka og sitt liv siden den gang. Ofte i et like klart og brutalt språk som man også finner i boka.

– Som person er jeg egentlig veldig privat, men som profesjonell blir det noe helt annet. Da holder jeg ikke igjen, da er jeg hundreti prosent åpen og ærlig om hva det måtte være.

Fascinerende tidsskildring

Derfor er også “Clothes Music Boys” (som var alt unge Viv Albertine tenkte på, ifølge mora si) en ofte fascinerende, men innimellom også litt flau vandring gjennom pønkens gullalder.

Fascinerende i den forstand at den tegner et godt tidsbilde og synliggjør problemene kvinnelige pønkere kunne møte både i og utenfor pønkmiljøet. Flau i den forstand at den i sin ekstremt åpne skildring av hva hun opplevde innimellom byr på pikante historier hvor “pønkkjendisene” – for de er her, de aller aller fleste – nesten framstår som viktigere enn selve historien.

Hovedinntrykket forblir uansett veldig positivt, der vi følger Viv Albertine fra den politiske, feministiske og musikalske oppvåkningen hun opplevde gjennom Patti Smith og “Horses”-albumet. Eller som hun skriver i boka: “Patti ga meg et nytt syn på kvinnelig seksualitet og kreativitet. Hun viste at man kunne gjøre det på egne premisser, og ikke bare for å tilfredstille gutta.” (fritt oversatt og kondensert)

Tause Viv

Slits vakte oppsikt under pønkens glansdager. (Foto: Penni Smith, vivalbertine.com)

Slits vakte oppsikt under pønkens glansdager. (Foto: Penni Smith, vivalbertine.com)

Eventyret med Slits varte i seks år, fra 1976 til 1982, og selv om den store allmennheten neppe nikker gjenkjennende når navnet Slits nevnes, er det ingen tvil om at de i en kort, hektisk periode var noe av det mest forfriskende vitale og grensesprengende musikken som samtida kunne by på.

Men i motsetning til mange av de mannlige frontfigurene fra den tida, forsvant Viv Albertine lenge fra den offentlige arenaen. Hun utdannet seg innen film og jobbet litt med tv, men spilte ikke i det hele tatt. Ifølge henne selv var hun fornøyd med å leve husmorlivet med mann og barn hjemme i England.

– Jeg har aldri vært noen karrierist, så da Slits satte strek følte jeg det naturlig at også jeg gjorde det. Derfor har jeg stort sett gjort ingenting i over 20 år, forteller Viv Albertine.

Kreftsyk

Noe av inaktiviteten har imidlertid med sykdom å gjøre. Albertine var alvorlig kreftsyk og ble tappet for både krefter og lyst.

– Jeg var mer død enn levende, og i den tilstanden befant jeg meg i mange år. Og det handlet selvsagt ikke bare om det fysiske, jeg fikk også en psykisk knekk som gjorde meg apatisk og overbevist om at jeg hadde tapt all den kreativitet og energi jeg en gang hadde hatt, kommenterer hun sykdomsperioden med.

Sakte, men sikkert jobbet hun seg etterhvert likevel tilbake inn i livet, plukket opp gitaren igjen og skilte seg fra sin mann gjennom 17 år.

– Han var ikke så begeistret for at jeg dro fram gitaren etter alle disse årene. Men for meg ble det en viktig frigjøringsprosess, litt på linje med den jeg opplevde på 1970-tallet. For det var jo klare paralleller. Plutselig vandret jeg rundt med gitaren og spilte her og der, uten verken å kunne spille eller synge. Akkurat som i gamle dager!

 D.I.Y.

Minnene fra den gangen styrket henne også i comebacket, forteller Albertine.

– Da jeg endelig spilte inn noen sanger igjen, var det ingen plateselskap som var i nærheten av å være interessert. Men også det var slik jeg en gang husket, og vissheten om at jeg hadde vært gjennom det tidligere gjorde at det var lettere å si “fuck you, dette gjør jeg sjøl!”.

Det resulterte i en EP i 2009 og comebackalbumet “The Vermilion Border” i 2012. Etter en evighet i taushet. Det er helt greit, mener Viv Albertine.

– Det er bedre å vente til du føler behov å komme med noe, enn å rutinemessig bare spytte ut plater år inn og år ut.

Lite revolusjonerende

At hun nesten ikke hadde hørt på musikk i alle disse årene, tror hun også var en fordel.

– Jeg ante ikke hva som skjedde innenfor musikk. Alt jeg hadde hørt gjennom disse årene var barnerim, fugler og bølgene fra havet, like ved der vi bor. Det var mitt lydspor, og det er bedre inspirasjon enn å høre på andre. Det gir musikken et mer instinktivt preg, sier Albertine, som uttrykker en viss skuffelse over dagens musikkbilde.

– Sure, det er mye bra. Men svært lite revolusjonerende. Og da Slits ga seg forventet jeg at det skulle komme flere jenter som skulle pushe grensene enda mer. Det skjedde aldri.

Av Leif Gjerstad 

Legg igjen en kommentar