Warren Zevon – et dårlig eksempel

(intervju opprinnelig publisert i desember 1991)

Warren Zevon fulgte rådet til mora og skrev optimistiske «Mr. Bad Example». (Foto: All Music)

Warren Zevon fulgte rådet til mora og skrev optimistiske «Mr. Bad Example». (Foto: Warren Zevon/Facebook)

Oslo: – Da min mor hørte «Transverse City» for første gang, var hennes spontane reaksjon at den neppe kom til å selge særlig fordi den ikke var morsom. Hun rådet meg til å spille inn en morsommere plate ved neste korsvei, og som alle gode sønner fulgte jeg hennes råd. Resultatet ble «Mr. Bad Example», ler Warren Zevon.

Den dype latteren antyder at vi kanskje bør ta Warren Zevons forklaring om bakgrunnen for hans album «Mr. Bad Example» med en klype salt. Likevel er det klart at Zevon etter den forrige platas science fiction-aktige dveling ved den moderne teknologiens uhellige ekteskap med mennesket, nå er tilbake på mer kjente trakter. «Mr. Bad Example» er 40 breddfulle minutter med energiske og vakre sanger samt tekster med språklig snert, skarp observasjonsevne og ikke minst svart humor.

– Den svarte humoren gjenspeiler nok min egen karakter. Med mindre jeg bevisst prøver å skrive annerledes, er det slik sangene ofte ender. Teksten til det første verset i en sang dukker som regel ferdig opp fra det tomme intet. Og selv om det er et fryktelig slit å få til de øvrige versene, er stemningen allerede satt.

På sitt nye og tiende album omgir den 44-årige amerikaneren seg med gamle og velkjente venner som Waddy Wachtel, Bob Glaub og Jeff Porcaro – den faste kjernen. Samtidig som sønnen Jordan Zevon hjelper til på et par kutt i likhet med Jorge Calderon, David Lindley og Jim Keltner.

Ønsker stabilitet 


– Jeg kan godt bruke forskjellige musikere på forskjellige plater, men på hver enkelt plate ønsker jeg en mest mulig stabil besetning. Det gir bedre flyt og en mer naturlig atmosfære, hevder Warren som på «Mr. Bad Example» også tar en litt overraskende sving innom countryland i en duett med Dwight Yoakam.

– Det er første gang noensinne som jeg har skrevet en countrysang.
Og siden inspirasjonen til den kom etter å ha hørt Dwight Yoakam på radio, var det naturlig å be ham bli med, forklarer Warren som siden «Transverse City» også har vært å høre som del av The Hindu Love Gods, sammen med R.E.M.

– Opptakene av disse gamle r&b-låtene ble gjort mens vi jobbet med «Sentimental Hygiene»-CDen i 1987. Det var egentlig ikke meningen at de skulle komme ut på plate, og jeg vil ikke gå så langt som å kalle den plata for høyverdig kunst. Men det var moro, og etterhvert som flere etterlyste og ønsket musikken på plate, bestemte vi oss for å gi det ut likevel.

Bor i Los Angeles

Warren Zevon er født i Chicago, men oppvokst i Los Angeles. I en kortere periode midt på 80-tallet bodde han i Philadelphia, før han igjen vendte tilbake til hjembyen i det sørlige California.

– Med litt blandede følelser. Tidlig i 70-årene likte jeg virkelig denne byen, men nå nærer jeg ingen følelser for den. Jeg bor her fordi familien min bor her og fordi det er praktisk. De aller fleste av mine musikervenner som jeg ønsker å spille med, bor jo i L.A., forklarer Warren Zevon som delvis brukte Los Angeles som modell for marerittbyen «Transverse City».

– Yeah. Den moderne storbyen som er bygget opp med motorveier som livsnerve og med de store kjøpesentrene som hellige templer. Et fortreffelig ynglested for personer som han i «Mr. Bad Example». Forvirret, rastløs og skruppelløs. En som må svindle og bløffe seg fram i livet for å finne det han tror er lykken, kommenterer Warren og uttrykker stor bekymring for sitt hjemlands framtid.

Drøm eller mareritt?


– Jeg elsker USA, men for mange er drømmenes land blitt et ekte mareritt. Ikke minst for den store middelklassen som har vært prototypen på den veltilpassede amerikaneren. Utviklingen de siste 20 år har ført til at noen få fra middelklassen har klart å karre seg oppover, men langt flere raser ned i den økonomiske kjelleretasjen. Stadig flere blir fattige, samtidig som avstanden til de velstående er blitt voldsomt mye større. For å si det med vår gamle president Thomas Jefferson, «hvis Gud er rettferdig, er USA i trøbbel», sukker Warren Zevon som håper å turnere i Norge til våren.

– Og hvis mulig spiller jeg gjerne på Munch-museet igjen. Det var virkelig morsomt, fastslår Zevon entusiastisk om sin «lunsjkonsert» med Munch-bildene som kulisser. Dette minnet fører til en uoppfordret kjærlighetserklæring til Norge, landet med god musikksmak, vennlige mennesker og storslått natur. Før han griper seg selv i det, og uttrykker bekymring for at dette muligens kan oppfattes som opportunistisk smisking?

– Så det er best vi lar det temaet ligge. Kan du ikke som siste spørsmål i dag heller spørre om jeg har noen andre interessante prosjekt på gang?

– Ok, Warren. Har du noen andre interessante prosjekt på gang?


– That’s better! Vel, jeg har skrevet litt filmmusikk, men det som pirrer mest, er at jeg sammen med en teatermann i L.A. skal skrive en moderne opera med klassisk musikk. Som du kanskje vet, begynte jeg som klassisk pianist, og siden så mange andre snakker om å vende tilbake til røttene, fikk jeg lyst til å gjøre det samme. Og med denne operaen vender endelig også Mr. Zevon hjem!

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB desember 1991)