Wilco: På plass

wilco-studio-color-master

(intervju opprinnelig publisert i 1996)

– En liten upretensiøs førjulsturne, med totalt åtte jobber. Men vi har forberedt oss godt og øvd i hele to dager, fleiper sjefs-Wilco Jeff Tweedy.

Skjønt fleiper, sammen med multiinstrumentalist Jay Bennett hevder Tweedy at de faktisk øver lite, og at det er noe av Wilcos styrke og sjarm.

– Musikken vi spiller er ikke mer komplisert enn at vi omtrent tar den på strak arm, og denne metoden sikrer oss den noe rufsete, organiske følelsen vi vil at musikken skal ha. Og det var også slik vi spilte inn “Being There”. Jeg hadde et knippe sanger med meg inn i studio, og så lekte vi fram resultatet der og da, på de instrumentene som passet hver enkelt sang best, erklærer Tweedy og får støtte av Bennett.

– Noen få av låtene hadde vi riktignok spilt live tidligere, men de viste seg også som de vanskeligste å få til å fungere i studio. Med liveversjonene i bakhodet, hadde vi med oss for mange forestillinger om hvordan de burde låte, mens vi som studioband hele tida søker et intuitivt uttrykk.

Den egentlige debuten

“Being There” er Wilcos andre album. Debuten kom med “A.M.” i fjor, en plate bandet ikke er overbegeistret for.

De mener den kom for tett på oppløsningen av Uncle Tupelo, hvor Jeff Tweedy og Jay Farrar hadde vært de toneangivende. Da samarbeidet mellom de to strandet, startet de hver sin nye gruppe. Farrar det melankolske Son Volt, og Tweedy altså Wilco.

– Men “A.M.” var i litt for stor grad preget av at Wilco på det tidspunktet ikke hadde funnet sin identitet. På “Being There” er vi mye mer et band, og det høres, hevder Tweedy som siden sist også har medvirket på albumet til Golden Smog.

– Det var gøy å jobbe med Smog, men om det blir noe mer vet jeg ikke. For meg er det Wilco som teller, og det er dette bandet jeg vil kanalisere min energi i, fastslår 29-åringen.

Strekker seg

På “Being There” strekker bandet seg i større grad enn tidligere, og alt fra Gram Parsons via Rolling Stones til Beach Boys og mye annet er blitt brukt som referanser til Wilcos musikk.

– I ettertid kan vi høre sporene fra disse, men uten at vi på forhånd hadde noen intensjoner om det. Vi lar ganske enkelt sjela i sangene bestemme i hvilken retning de skal gå. Akustisk eller elektrisk, sårt eller utadvendt, alt er like bra så lenge du lytter til sangenes egen stemme. Så lenge du er til stede i din egen musikk, er stilarten av underordnet betydning, fastslår de to som åpenbart ikke liker å snakke om bestemte stilarter.

No depression?

En grunn til dette kan være at Uncle Tupelo i sin tid ble lansert som pønka countryrockere. Bandets debutalbum “No Depression” har til og med gitt tittelen til USAS alternative countryrock-bevegelse. Noe Tweedy definitivt ikke har sansen for.

– Vi prøvde aldri å starte noen musikalsk bevegelse, og å kalle Wilco countryrock er både for snevert og feil. Derfor misliker jeg sterkt å bli knyttet til “no depression”-bevegelsen. Det eneste det bidrar til er at mange mennesker får forhåndsinntatte holdninger til oss, mens vi ønsker at de skal nærme seg Wilco med åpent sinn og med åpne ører.

Løst konseptalbum “Being There” er ifølge Tweedy og Bennett et slags konseptalbum, men de overlater til lytterne å finne den røde tråden i musikken.

– Alt vi kan si er at sangene reflekterer våre liv, og at “Being There” har to begynnelser og to slutt. Det er en av grunnene til at vi i stedet for å presse inn all musikk på en CD, valgte å gi den ut som dobbelt-CD – men vel å merke til prisen for en enkelt-CD, hevder Tweedy.

Han innrømmer likevel at den viktigste grunnen for å gi ut en dobbelt-CD var hensynet til lytterne.

– Jeg syns 75 minutter på en CD som regel er altfor mye, og regner med at de fleste mener det samme som meg. Det er mye mer lyttervennlig å dele opp musikken i to deler. Også fordi en liten pause midtveis gir deg bedre tid til å la det du har hørt synke inn før du begynner på’n igjen!

Leif Gjerstad

(intervju ble opprinnelig publisert for NTB i desember 1996(