Wilson Phillips: Solskinnsjenter fra California

MI0003417769

Wilson Phillips med solskinnsmusikk fra California (Foto: All Music)

(intervju opprinnelig publisert i 1992)

København: Deres fedre Brian Wilson og John Phillips har slitt med stoff og psyke i store deler av sitt liv, og jentenes kontakt med dem har i perioder vært minimal. Likevel står opphavets grupper The Beach Boys og The Mamas and The Papas som selve symbolet på harmonisk solskinnsmusikk fra California, og denne tråden har de tre jentene – Carnie og Wendy Wilson samt Chynna Phillips – tatt opp i sin egen musikk.

Og det med stort hell. Wilson Phillips selvtitulerte debutalbum kom for to år siden, og sikret dem fire listetoppere, «Hold on», «Release Me», «Impulsive» og «Your in Love», og åtte millioner solgte plater.

Nå er de aktuelle med oppfølgeralbumet «Shadows and Light», men hevder bestemt at de ikke frykter et antiklimaks. Noe de selvsagt grunngir med at deres nye plate «er så mye bedre og mer moden».

Fyldig og personlig

– Mens debuten fokuserte på vår forkjærlighet for flerstemt sang, inneholder denne mye mer. Vokalene er fremdeles der, men balanseres nå med en mer fyldig sound med blåsere, orkester og mye annet, forteller Carnie mens hun fyller opp et glass med vann.

– Dessuten inneholder den flere personlige tekster, tilføyer Chynna med referanse til de to sangene «All the Way From New York» og «Flesh and Blood». Den første skrevet av Chynna Phillips om sitt forhold til sin far, den sistnevnte av Wilson-søstrene om sin far.

– Jeg har aldri hatt så god kontakt med min far som nå, forteller Chynna som vokste opp sammen med sin mor Michelle Phillips, også hun fra The Mama’s and The Papa’s.

– Etter at han «straitet» seg opp for noen år siden, har vi fått et normalt far- datter forhold. Likevel er det ikke så fort gjort å kutte ut gamle og vonde minner. Da jeg var liten, var han så opptatt med sine egne stoffproblem at han aldri stilte opp for meg. Jeg husker fremdeles smerten. For å beskytte meg fortrengte jeg ham slik at jeg nesten glemte at han eksisterte.

Lys i tunnelen?

Om Chynna har fått faren sin tilbake, er ikke Carnie og Wendy Wilson like heldige, selv om også de hevder å se antydning til lys i tunnelen.

– Vi har ikke snakket med ham på et par år, og vi vet ikke engang hvordan vi skal få tak på han. Derfor skrev vi «Flesh and Blood» i håp om at han skal høre den og kanskje ta kontakt. Hele hans liv dreier seg om musikk, og vi tror derfor at det er langt større sjanse å oppnå kontakt med ham gjennom en sang enn gjennom et brev, kommenterer Wendy.

Hun virker enig når søster Carnie legger mesteparten av skylden til farens problemer på Brian Wilsons tidligere «lege» og rådgiver, Eugene Landy.

– Landy utnyttet far og manipulerte ham. For å kvele selvstendige tanker, dopet Landy faren vår og forbød ham å ha noen som helst kontakt med oss og sin øvrige familie. Men nå er heldigvis Landy ute av bildet, så vi håper det med tiden kan føre til bedre kontakt, sier Carnie som ser det som et sunnhetstegn at Brian Wilson ringte henne på bursdagen hennes.

– Dessverre var jeg ikke hjemme, men jeg ble likevel rørt til tårer over å høre stemmen hans på telefonsvareren. Han gratulerte meg med dagen, og uttalte at han likte musikken vår, og at han var stolt av oss.

På egne bein

Jentene presiserer at de ønsker å stå på egne bein, men har alikevel forståelse for at mye av praten med dem kretser rundt foreldrene.

– Vi innser at mye av den oppmerksomheten vi fikk i begynnelsen skyldes at våre foreldre var med i Beach Boys og The Mama’s and The Papa’s. Samtidig skaper det en merkelig form for skepsis til det vi gjør. Kritikerne forlanger så mye mer av oss enn det de ville ha gjort av andre, klager Carnie, Wendy og Chynna.

De reagerer spesielt på at enkelte hevder at den flerstemte sangen deres er et forsøk på å skumme fløten av foreldrenes musikk.

– Dagens tenåringer kjøper ikke våre plater fordi våre foreldre var 60-tallshelter. Og dessuten er det ikke bare vi som er blitt inspirert av Beach Boys og The Mama’s and The Papa’s. Vi vokste opp med musikk og ikke minst flerstemt sang i huset. Så det er ikke så rart at dette også er blitt vårt musikalske utgangspunkt.

Snilt opprør

– Det ville være tåpelig å fornekte sine røtter på en slik måte, og vi har ikke sett noen grunn til å opponere mot våre foreldre på dette punktet.

Opprøret vårt ligger derfor mer i at vi virkelig er «straite» og skikkelige jenter, sier Chynna Phillips smilende bare for å bli avbrutt av Wilson-søstrene som forskrekket sier:

– Vi er da ikke så «straite»!

Men Chynna gir seg ikke så lett:

– Visst er vi det, i hvert fall sammenliknet med våre foreldre! De var et produkt av de ville 60-årene. Et eksperimentelt tiår med mange gode ideer, men hvor stoffmisbruk ødela hele greia. Vi har sett litt for mye av akkurat den medaljens bakside til å la oss friste av et vilt og utesvevende liv.

Av Leif Gjerstad

(intervju opprinnelig publisert i NTB i mai 1992)