«I’m ready, my Lord» synger Leonard Cohen på «You Want it Darker». Bare uker etter at hans siste album kom ut har den 82-årige kanadieren forlatt oss og flyttet inn i toppetasjen av evighetens «Tower of Song».
Vinteren 1968 er det 50 år siden jeg ble invitert inn i Cohens univers. Jeg hadde en litt eldre nabo som hadde de rette holdningene, som hadde begynt på universitetet og som bragte denne eimen av det litt ukjente som ventet rundt hjørnet inn i mitt liv. Vi gikk noen lange turer gatelangs, og jeg elsket disse spaserturene fulle av stimulerende diskusjoner og samtaler om politikk og filosofi.
Det var på en slik tur, i retning Fyret på Helsfyr, han spurte om jeg hadde hørt Leonard Cohen? Jeg svarte at jeg hadde hørt om han, men aldri hørt ham. Var ikke sikker på at det var min greie, så fokusert som jeg akkurat da var på psykedelisk rock. Du liker jo Dylan, så da tror jeg du vil like Cohen også, sa Hugo. Og lånte meg sitt eksemplar av «The Songs of Leonard Cohen».
Suzanne, Marianne og Cohen
Og dermed var det gjort. Jeg ble forelsket i Suzanne som tok meg ned til elva og fascinert av Marianne lenge før jeg kjente myten om henne. Uten å forsake den psykedeliske siden av meg, åpnet Leonard Cohen et nytt rom der det var godt å være. Et rom fylt av meditativ ro og poesi, hvor det skjøre i livet ble fylt av vakker mystikk og musikk.
Derfor ble det en selvfølge å kjøpe hans neste par LPer, «Songs From A Room» (1969) og «Songs of Love and Hate» (1971) da de kom, slik også romanene «The Favourite Game» og «Beautiful Loser» forlengst hadde funnet veien inn i bokhylla mi (hvor de faktisk fortsatt står).
Avbrutt konsert fortsetter utendørs
Men ingen kjærlighet varer evig, og rundt midten av 1970-tallet følte jeg for å skille lag med Cohen. Det var for mye annet jeg var mer nysgjerrig på, men ikke mer enn at det likevel var en selvfølge å se ham i Chateau Neuf, på hans første konsertbesøk i Oslo våren 1976. Og der blusset kjærligheten opp påny, godt hjulpet av de litt disorienterte høyrereaksjonære som i troen på at det var et politisk lørdagsmøte i Storsalen i Chateau Neuf ringte inn en bombetrussel mot de rødes høyborg.
Cohen måtte avbryte konserten og salen tømmes. Men like etter tok han oppstilling på plenen bak huset og ga oss en liten «akustisk leirbålskonsert» sammen med sitt band. Den menneskelige varmen slo mot oss mens den magnetiske utstrålingen trakk oss alt lenger inn i det cohenske kraftfeltet.
Tilliten og forholdet til Cohen var gjenopprettet.
Les også: 40 år siden bombetrusselen i Oslo mot Leonard Cohen
Varme minner
Tre år etter den legendariske Oslo-konserten begynte jeg å jobbe som musikkjournalist, og fikk slik anledning til å treffe Leonard Cohen ved noen tilfeller og intervjue ham tre (eller var det fire?) ganger. Og når jeg i dag skal blikke tilbake på alle de artistene jeg har intervjuet, trer møtene med Cohen fram som noen av de mest minneverdige. Ikke fordi det skjedde så mye, men fordi han var den han var. Akkurat så reflektert, hyggelig, omtenksom og varm som jeg har inntrykk av at de aller fleste oppfatter artisten Cohen som.
Det var også ved et slikt møte jeg endte opp med å få CD-coveret til «The Future» signert. Og om jeg ikke husker helt feil, faktisk som en bieffekt av at han midt under intervjuet grep fatt i noe jeg sa og spurte om jeg hadde familie? Barn? Da jeg bekreftet det ville han gjerne vite litt mer, før han til slutt spurte om han kunne få skrive en liten hilsen til den eldste sønnen min. (Jonas, har du den fortsatt?). Og i forlengelsen av dette ble det naturlig også å be ham signere CDen som lå på bordet mellom oss.
Og apropos minner, selvsagt føltes det også litt spesielt å være tilstede den kvelden Leonard Cohen etter en Oslo-konsert traff Axel Jensen for første gang på mange år, og de to slo seg ned ved et bord og fordypet seg i en samtale. Jeg var ikke noe annet enn en tilskuer, men opplevde det likevel som sterkt, siden jeg jo da for lengst hadde blitt kjent med myten om Marianne Ihlen og de to forfatternes tid sammen på Hydra.
Siste sang sunget
Alt dette er lenge siden nå, men helt inntil for tre år siden turnerte Cohen så mye at det er blitt noen konserter med ham også de siste 20 årene. Nå er sceneteppet senket og siste sang sunget, og tekststrofene «I’m leaving the table/I’m out of the game/ «I’m ready, my Lord» i tittelkuttet på høstens album «You Want It Darker» får en enda mer profetisk, symbolmettet betydning.
Jeg er langt fra like overbevist som Leonard Cohen om at det venter noe etter dette livet, men akkurat nå håper jeg at jeg tar feil, slik at min siste lille hilsen kan nå fram til ham.
Takk for at du inviterte oss inn i ditt univers. Takk for at du ble «vår mann».
So long, Leonard.
Av Leif Gjerstad
Les også: Leonard Cohens store comeback (arkivintervju fra 1985)
Les også: Vår mann Cohen (arkivintervju fra 1988)
Les også: Leonard Cohen – vår mann også i framtida (arkivintervju fra 1992)
Les også: Leonard Cohen: Fine suvenirer fra den siste turnéen
