(intervju opprinnelig publisert i 1984)
Oslo: Årets LP 1983, årets debut-LP 1983 og årets beste nye gruppe 1983. Det er bare noen få av de mange utnevnelsene som ble den amerikanske gruppa R.E.M. til del, da de i fjor kom ut med sin debut-LP «Murmur». Amerikanske kritikere overgikk hverandre i sin lovprising av bandet.
R.E.M.’s andre LP («Reckoning») som kom i vår, fikk ikke færre superlativer den heller. Engelske New Musical Express beskrev blant annet i lyriske ordelag LPen som den «himmelske gaven».
– Pene ord, men som musiker og menneske kan du ikke gå rundt og tenke på den slags. Det blir du bare skrullete av. Vi får heller late som ingenting og jobbe videre med det vi kan best og sørge for at vi ikke mister bakkekontakten, sier R.E.M.-gitaris Peter Buck nærmest unnskyldende når han blir konfrontert med musikk-kritikernes kjærlighetserklæring.
Vanlige gutter
Han sitter sammen med vokalist Michael Stipe, bassist Mike Mills og trommeslager Bill Berry og svarer villig på våre spørsmål like før bandet for første gang skal opptre på en norsk scene. Samlet gir de inntrykk av å være fire vennlige, upretensiøse og vanlige amerikanere midt i 20-årene som tilfeldigvis spiller musikk i stedet for å jobbe på fabrikk. Ikkeno’ sminke, lær eller annet visuelt oppsiktsvekkende der i gården.
– Nei, vi er ikke særlig «hippe», og vi har ingen utspekulert plan med det vi gjør, annet enn å gjøre det vi trives med. Derfor er vi blitt kalt «gruppe uten image», så det blir vel vår image, ler Michael Stipe.
Best som seg selv
Han tilføyer at det passer dem helt utmerket. Det er mye bedre å ha et image som er deg selv, enn å være nødt til spille en eller annen oppkonstruert rolle, mener Stipe.
– Det mest mystiske med oss må vel være navnet, fortsetter Stipe og gjør sitt for å avmystifisere også dette.
– Vi fant ikke på noe skikkelig navn, så vi satt og bladde i ei bok da vi helt tilfeldig kom over R.E.M. Først etterpå oppdaget vi at det var en forkortelse for Rapid Eye Movement, den tilstanden du befinner deg i akkurat når du forlater den våkne tilstand og glir over i drømmenes verden.
Nei til sørstatsrock
R.E.M. kommer fra byen Athens i Georgia, som også er B-52’s hjemby. Athens har et rikt og variert musikalsk miljø, men ut over det er R.E.M. ikke særlig begeistret for dagens sørstatsrock.
– Den handler i dag mest om 35-åringer som heller drikker øl enn spiller musikk. Vi har mye mer til felles med grupper fra den såkalte nye amerikanske rocken, som Violent Femmes, Dream Syndicate, Los Lobos, Green On Red og Jason & The Scorchers, hevder Mills og får støtte fra Buck.
Gjennombrudd
R.E.M. er selv i ferd med å bli akseptert av de store radiostasjonene, og 230.000 amerikanere har foreløpig kjøpt «Reckoning». I og for seg en logisk utvikling, siden R.E.M. absolutt ikke kan sies å spille sær eller ekskluderende musikk. Gitaren kan lede tankene hen til Byrds. De myke, litt dvelende stemningene har enkelte fellestrekk med sørstatsrock og country. Samtidig som man i de mer frenetiske og intense partiene kan skimte Velvet Underground og pønk i bakgrunnen.
– Athens er grunnen, svarer Buck og forklarer: Det er en liten provinsby lang unna media og platebransjens synsfelt. Du kan holde på lenge der før noen tar notis av deg. Men for oss har det bare vært positivt. Det har gitt oss tid til å lære kjenne hverandre bedre, få spille sammen, bli flinkere musikere og utvikle vår egen personlige stil uten å bli utsatt for noe press – og det har vi mye igjen for i dag.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i desember 1984 i bl.a. Bergens Tidende og Adresseavisen)
