Da Dan Andersson 16. september 1920 sjekket inn på værelse 11 på Hotell Hellman i Stockholm visste han ikke at rommet var sprøytet med gift. Noen timer etter var han død.
Personalet på hotellet hadde brukt giftsprøyte på rommet i kampen mot vegglus, men unnlot å lufte ut slik forskriftene tilsa. Dermed ble konsentrasjonen av hydrogencyanid (blåsyre) så stor at den ble dødelig for Andersson da 32-åringen sjekket inn på hotellet i Klarakvarteren i Stockholm.
Hotellet (og det meste av Klara) er for lengst jevnet med jorda, men prosaen og poesien som Dan Andersson etterlot lever fortsatt. Svenske artister som Ulf Lundell, Sofia Karlsson, Rolf Wikström, Hootenanny Singers, Totta Näslund og mange andre har spilt inn noen av hans tonesatte dikt. Thåström har i tillegg gitt Dan Andersson en helt egen låt.
Trodde det var bestefars egne ord
Også i Norge har Dan Andersson satt sine musikalske spor. En av dem som har æret svensken er Åge Aleksandersen. Hans 2006-album «Snöharpan» er i sin helhet viet Dan Andersson lyrikk, med tolv tekster av den svenske lyrikeren, hvorav åtte er tonesatt av nordmannen.
– Dan Andersson har vært med meg hele livet, forteller Aleksandersen. – Da jeg var guttunge hadde min bestefar et lite verksted hvor han lagde mange forskjellige ting. Jeg var mye der, og noe av det jeg likte aller best var da han leste dikt. Selv om de var på svensk så trodde jeg at de var hans, og det var først noen år seinere som jeg skjønte at de ikke var bestefars likevel. Det var Dan Andersson.
Et personlig prosjekt
Inntrykket den svenske forfatteren og poeten gjorde på Åge Aleksandersen var så sterkt at han allerede tidlig i karrieren bestemte seg for at «en dag skal jeg spille inn et Dan Anderson-album». Den dagen kom i 2006.
– Jeg ville vente til jeg følte at tida var moden og jeg var i en posisjon der jeg kunne gjøre en egotripp som det prosjektet, forklarer Aleksandersen ventetida med. Han regnet med at albumet ville være altfor smalt for å få et marked, men ble gledelig overrasket da salget passerte imponerende 50.000.
– Dan Andersson var en grubler med et komplekst forhold til religion, et nært forhold til naturen og sansen for rus. Dessuten rommer hans poesi en musikalitet som jeg tror kan forklare hvorfor så mange artister opp gjennom årene har ønsket å tonesette ham, svarer Aleksandersen på spørsmålet om hva som har gjort at stadig nye generasjoner har tatt Andersson til seg.
Havnet nesten i USA
I Sverige har Dan Andersson som regel blitt regnet med til «de proletære forfatterne». En naturlig konsekvens av hans oppvekst i fattige kår i det lille tettstedet Skattlösberg i Dalarna og hans våkne blikk for andres livssituasjon.
Det sies at han lærte å lese som femåring og tidlig viste både interesse og talent for det skrevne ord. Men han kunne lett ha gått tapt for Sverige allerede ved hundreårsskiftet, da han som 14-åring i 1902 dro alene fra Dalarna til Göteborg og videre derfra til Liverpool og ny båt til New York.
Planen var at hele familien muligens skulle emigrere, men først skulle unge Dan sondere terrenget. Da han kom fram til en slektning i Minnesota skrev han hjem til faren at han ikke syntes forutsetningene for et bedre liv virket noe særlig bedre i USA enn i Sverige. Det avgjorde saken. Familien ble værende i Dalarna og Dan Andersson dro tilbake til Sverige.
Jounalist og forfatter
For Dan gikk ferden snart videre til Göteborg, der han i noen år jobbet som journalist i avisa Ny Tid. Det var i deler av denne perioden han skrev under pseudonymet Black Jim, som nesten hundre år seinere resulterte i Thåströms hyllest til Andersson i låten «Om Black Jim» på albumet «Skebokvarnsvägen 209».
Samtidig som Dan Andersson jobbet som journalist skrev han poesi og prosa og fikk sin første novellesamling «Kolarhistorier» utgitt i 1914. Allerede året etter fulgte en ny novelle- og diktsamling, og deretter ble det en utgivelse i året fram til hans død, foruten at han også oversatte tekster av blant andre Rudyard Kipling og Charles Baudelaire.
Selv om han var produktiv og etterhvert begynte å få et navn som poet og forfatter, var økonomien så pass trang at han hele tiden jobbet som journalist. Han skal til og med ha søkt jobb i Adresseavisen i Trondheim uten hell, før han i september 1920 dro til Stockholm for å søke jobb i avisa Social-Demokraten.
Han kom ikke lengre enn til hotellet. Der møtte han sin død, mens hans kone Olga ventet hjemme, gravid med parets første barn.
Av Leif Gjerstad
Hør også:
