(Intervju første gang publisert desember 2003)
Tokyo: I flere år har Motorpsycho kusket rundt på den europeiske turnéveien. Nå står Japan for tur.
– Det har vært eventyrlig så langt. Og så annerledes, samstemmer Bent Sæther, Hans Gebhardt og Snah – alias Hans Magnus Ryan.
De tre Motorpsycho-gutta har fått sin første smak av Japan med fire konserter som oppvarmer for det japanske bandet Quruli, før de mandag kveld var klar for sin første konsert som hovedattraksjon i Tokyo. Den fant sted på den lille klubben Ebisu Guilty, men om klubben var liten var stemningen likevel høy. Bortsett fra Askil Holm, et par europeiske Motorpsycho-fans og tre norske studenter i Tokyo, var alle tilskuerne japanere, og responsen tydet på at den kulturelle avstanden var mindre enn den geografiske.
– Det er uvant å spille på så små klubber hvor nesten ingen kjenner oss, men dette var skikkelig gøy. Spesielt som vi her kunne ta den helt ut, uten å måtte tenke på at noen skulle på etter oss, sa bandet etter den halvannen time lange konserten.
Store navn
Motorpsychos første Japan-turné er kommet i stand takket være det japanske bandet Quruli, som er et av sitt lands mest populære, med 200 000 solgte av siste album og andreplass på de japanske hitlistene med sitt nyeste album.
– Hvert år legger de ut på en liten turné hvor de inviterer med band de selv har sansen for, og i år ble vi invitert. De hadde hørt våre to siste album og likte dem så godt at de ville ha oss med, forklarer Motorpsycho. Og tilføyer smilende:
– De virker fortsatt veldig begeistret, men jeg tror de ble litt forbauset da de hørte oss spille, med et mye tyngre uttrykk enn det de kjente fra «Phanerothyme» og «It’s A Love Cult».
Kulturforskjeller
Turneen sammen med Quruli startet sist mandag i Fukuoka, og fortsatte gjennom Hiroshima og Nagoya, før de i helga kom til Tokyo og en stor «festivalhappening»-konsert med Qurulu og flere andre band. I Tokyo blir det også to egne konserter denne uka, foruten en konsert sammen med Quruli og et annet japansk band i landets tredje største by, Osaka, torsdag.
– Det er de små tingene som har utgjort den store forskjellen, oppsummerer bandet inntrykkene så langt med.
– Alt er så uhyre profesjonelt og velorganisert, samtidig som alle er så vennlige og høflige. Til tross for at vi stort sett har spilt support, står publikum og lytter oppmerksomt og andektig. Og straks en låt er slutt blir det voldsom jubel og applaus i ti sekunder, før alle igjen blir musestille og venter på neste låt. Det er ikke akkurat slik det er på europeiske klubber!
Morsom utfordring
Selv om de kunne holde på i halvannen time på Ebisu Guilty mandag kveld, har de som support måttet nøye seg med 40 minutter korte set. Uvant kort til dem å være, men ifølge bandet også en morsom og spennende utfordring.
– Med plass til bare sju-åtte låter må vi ha enda sterkere fokus enn vanlig, uten plass til utsvevende broderier. På en av konsertene ble det så intenst at armen låste seg helt og en massør måtte straks etter spillinga tilkalles for å få løst opp knutene. Det gikk heldigvis bra, og nå gleder jeg meg bare til resten. Og til å kunne ta den helt ut, fastslår Gebhardt.
Av Leif Gjerstad
(intevjuet ble første gang publisert 8. desember 2003 på NRK.no og 9. desember 2003 i Adresseavisen)
