(Øyvind anbefaler, juni 2025)
Bruce Springsteen-boksen «Tracks II: The Lost Albums» ble «saumfart» album for album på Leffes Lab tidligere i dag. Her er ni andre album som fortjener oppmerksomhet før juni blir juli: Wilcos «Live (Orange)» og «Live (Blue)», Valkyrien Allstars, bluesfenomenet D.K. Harrell, ørkenrockerne El Cartel fra Fredrikstad, progrockeren Anders Buaas, Lukas Nelson, James McMurtry og en Van Morrison i godlune.
Den store utgivelsen denne måneden er dagferske «Tracks II: The Lost Albums», som jeg anmeldte på Leffes Lab tidligere i dag. Her er ni andre anbefalinger fra blant andre Wilco, Valkyrien Allstars, D.K. Harrell, Lukas Nelson og Van Morrison.
Bruce Springsteen-boksen «Tracks II: The Lost Albums» ble «saumfart» album for album på Leffes Lab tidligere i dag. Her er ni andre album som fortjener oppmerksomhet før juni blir juli: Wilcos «Live (Orange)» og «Live (Blue)», Valkyrien Allstars, bluesfenomenet D.K. Harrell, ørkenrockerne El Cartel fra Fredrikstad, progrockeren Anders Buaas, Lukas Nelson, James McMurtry og en Van Morrison i godlune.
WILCO: «Live (Orange») og «Live (Blue)»
To ganske forskjellige livealbum med til sammen 49 låter fra «verdens beste band» ble sluppet i mai og tidligere denne måneden, Det er saker, det! Det er 20 år siden forrige og eneste regulære livealbum, doble «Kicking Television, Live in Chicago». Det var saker, det!
De to utgivelsene er spilt inn i en rekke forskjellige byer i USA, Australia, Mexico og Island i perioden 2012-2024 og «strødd» rundt . «Live (Orange)» har nesten preg av et «Greatest Hits Live», fra starten «A Shot In The Arm» via «Impossible Germany» (med Nels Clines fantastiske gitarsolo, her sju minutter lang (!), fra desember i fjor) til avsluttende, snaut elleve minutter lange, intense «Spiders (Kidsmoke)», også den med Cline som viktig bidragsyter. Det er en av få låter som også er med på 24 spor lange «Kicking Televison».
«Live (Blue)» har en del låter vi som elsker bandet kjenner godt, men også mange mindre opplagte låter, såkalte «deep cuts» – mer countryorientert (sjøl om det riktignok blir mer rocka mot slutten) og med større fokus på nyere ting. Blant høydepunktene er likevel eldre spor som «We Aren’t The World (Safety Girl)» (et av overraskende mange spor fra «Schmilco» fra 2016) og «Forget the Flowers» og «Sunken Treasure» fra «Being There» (2017) – begge i 2024-tapning. «It’s not the same without rock’n’roll», synger Jeff Tweedy. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Jeg liker det oransje best. Det spekuleres i om det kommer flere album med «andre farger». La oss håpe det.
VALKYRIEN ALLSTARS: «Venter på noen som venter på noen»
I morgen (lørdag 28. juni) står Tuva Syvertsen og resten av Valkyrien Allstars på scenen på Voldsløkka før Åge Aleksandersen & Sambandet sier takk til Oslo seinere på kvelden. Det gjør de med et to uker gammelt album med nok et «pussig» navn. Det forrige, fra 2020, het «Slutte og byne» og stakk av med Spellemannprisen i viseklassen. Hadde det vært en klasse for folkemusikkinspirert popmusikk ville det vært mer naturlig å plassere dem der. Eller Åpen klasse.
Valkyrien har nemlig skapt en stil som er helt spesiell, som ikke følger det vanlige mønsteret for hvordan man bygger opp og framfører sanger, og som utmerker seg med finurlige tekster. Tuva (sang/hardingfele/fele/synth) synger i sitt eget tempo, gjerne litt stakkato, og låtene har ikke noe refreng. Ordene «stables» oppå hverandre og flyter ellers ganske fritt. I ryggen har hun Erik Sollid (tenorgitar/sang/feler), Magnus Larsen (kontrabass) og Martin Langlie (trommer/sang/banjo/synth). Langlie har produsert bandets sjuende album. Aller best: Den fengende singelen «Slemt eller frekt» («Jeg elsker deg, baby, men du må pelle deg vekk / Før det jeg egentlig ville si kan bli noe slemt eller frekt»).
Etter Voldsløkka i morgen får tolv steder besøk av Valkyrien i sommer og høst.
D.K. HARRELL: «Talkin’ Heavy»
De som måtte frykte at bluesen går ut på dato og nærmest står i fare for å «dø ut» kan sette på album nummer to fra D.K. Harrell fra Louisiana. I likhet med debuten «The Right Man» er det produsert og mikset av «vår egen» Christoffer Lund Andersen alias Kid Andersen i studioet hans i San Jose, California.
D.K. spilte på Notodden Blues Festival i fjor og kommer tilbake i år. I mellomtida har han bl.a. besøkt Dark Season Blues på Svalbard og Nidaros Blues i Trondheim. 27-åringen er ved siden av å være en særdeles sympatisk kar også en glimrende gitarist med en tydelig inspirasjon fra B.B. King – men også to andre «gitarkonger», Freddy og Albert King. Med flere! D.K. ser ut som B.B. og spiller som B.B., men låtene er hans egne – skrevet i samarbeid med Kid. Nordmannen spiller også rytmegitar, mens selveste Jim Pugh leker med tangentene. Pugh har spilt med «alle», deriblant B.B.
Under norgesbesøkene har D.K. prøvd ut noen av låtene fra dette albumet. Blant dem som satt aller best var «Life’s Lesson» og «No Thanks To You», som begge stilmessig ligger nærmest B.B. her – den siste med stryk og myk, men bittersøt vokal. Min favoritt er likevel «Into the Room», med blåsere, og gospelinspirerte «Praise These Blues», begge med Kids kone Lisa Leuschner Andersen på «støttevokal». Tradisjonell blues blir neppe bedre enn dette i 2025.
EL CARTEL: «Fronteras»
Fra Fredrikstad kommer det unorske åttemannsbandet (!) El Cartel, som debuterer med et album for deg som liker band som Calexico og Khruangbin og har sans for ørkenrock, mariachi-trompeter, Ennio Morricones spagetti western-soundtracks og cinematic rock. Musikken er skrevet av El Cartel i fellesskap, mens tekstene er forfattet av bandets sanger, Emil Nordbæk.
Et sentralt instrument er vihuelaen, en forgjenger til den moderne klassiske akustiske gitaren som hadde sin storhetstid på 1500-tallet. Jeg veit ikke om disse gutta har vært i Mexico eller Afrika, men de har funnet en troverdig måte å formidle musikken de elsker på. Flere av låtene har dessuten spanske titler, sjøl om de synger på engelsk. Trompetistene Espen Christoffersen og Tommy Bakkelund er sentrale i lydbildet og står for mariarchi-innslaget. Noen av sangene vil jeg karakterisere som countrylåter, mens tre er reine eller nesten reine instrumentaler. Albumbeste: «Saguara Heart» og «Where Rivers Flow».
Et nikk med hatten også til Bjørn Kulseths kule cover art!
ANDERS BUAAS: «Trollringen»
En aldri så liten perle for progrock-entusiaster: Larvik-gitaristen Anders Buaas har gitt ut egen musikk siden 2017. Hans mest omfattende verk er trilogien «The Witches of Finnmark» (2017-19), som tok utgangspunkt i hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Buaas er ikke redd for å tenke stort, og høsten 2022 ble hele albumtrilogien oppført under en turné sammen med forfatter, historiker og heksespesialist Rune Blix Hagen i et spektakulært show med historisk bakteppe, med musikk, bilder og dansere.
I 2022 kom «The Edinburgh Suite». Oppfølgeren «Trollringen» er løselig basert på romanen med samme tittel av Sigurd Hoel. Det er første album med vokal, og Buaas har hentet inn britiske Tanya Wells og Tim Condor og norske Miriam Kjølen. Strykere fra Liverpool Philharmonic bidrar også. Buaas imponerer med sitt varierte uttrykk, en miks av akustisk og elektrisk, rocka, melodiøst og vakkert, med progrock i bunnen og innslag av folkemusikk.
LUKAS NELSON: «American Romance»
Mens yngstemann Micah turnerer med Neil Young gir Willie Nelsons nest yngste sønn, som var en del av Neils band i forrige runde, ut sitt første soloalbum – etter åtte studioalbum med bandet sitt. «American Romance» er mykere og mer reinhekla country enn platene med Promise of the Real, som av og til vipper over i sørstatsrock. Det betyr ikke at soloalbumet er strømlinjeforma.
Lukas har skrevet de aller fleste låtene aleine og synger og spiller mange av instrumentene (gitar/banjo/piano/orgel), og av og til er det vanskelig å høre om det er far eller sønn som synger. Produksjon (og miksing) er overlatt til sønnen til en annen Highwayman, Shooter Jennings. Et lite unntak er en Anderson East-produsert duett med Stephen Wilson Jr., «Disappearing Light». Høydepunkter på albumet er en annen duett, «Friend in the End» med Sierra Ferell, sist sett i en forrykende konsert på John Dee i Oslo for snaut to år siden, «Make You Happy», «Outsmarted» (med Eleanor Whitmore på fele) og den nedstrippa avslutningen «You Were It».
Kort fortalt:
James McMurtry: «The Black Dog and The Wandering Boy»
Jeg har hørt på James McMurtry (63) siden albumdebuten «Too Long In The Wasteland» (1989) og hatt gleden av å høre ham live både på Continental Club i Austin, Texas og på Buckleys i Oslo. Han er sønn av forfatteren Larry McMurtry og har arvet farens penn og fortellerevne. Sangene er som korte noveller. Han går ut som en rocker i åpningen «Laredo (Small Dark Something)», men roer ned i «South Texas Lawman». Sånn vipper han fram og tilbake mellom råskåren rock og mild country, med fengende «Annie» som en albumfavoritt hos meg. Der får en kjent texaner sitt pass beskrevet («I never thought much of the younger Bush / He never seemed to have a clue»).
Van Morrison: «Remembering Now»
Hva har skjedd med Van Morrison? 79-åringen virker nesten livsglad på sitt beste album på mange år. «Down To Joy» synger han i åpningssporet! «Remembering Now» er 68 minutter med nydelige låter med en Van slik vi liker ham aller best, 14 låter som ikke er en for mye. Vi må ikke glemme å leve nå, ser ut til å være «budskapet».
Kanskje han er forelska? Han synger i hvert fall «Back to Writing Love Songs», der han leker med bluesuttrykk som «gotta get my mojo working», og «The Only Love I Ever Need Is Yours»! Det er fengende soulballader med en Van som fraserer som bare han kan, med strykere og med sjefen sjøl på saksofon. Han har skrevet låtene og produsert, og noen av tekstene er morsomme. Frasen er egentlig brukt opp, men jeg konkluderer likevel slik: Van-vittig!
Av Øyvind Rønning
One thought on “2 x Wilco og andre godsaker”