Joni Mitchell følte seg virkelig blue, da hun lagde albumet ved samme navn. Resultatet ble gull. I dag er det 50 år siden hennes klassiker kom ut.
Joni Mitchell var allerede godt etablert, med hits som «Big Yellow Taxi» og «Woodstock» fra tredjealbumet «Ladies of the Canyon», da hun vinteren 1971 gikk i studio for å spille inn «Blue». I tillegg hang hun med de rette folka – eller rettere sagt var sammen med de rette folka – så på overflaten så livet ut til å smile til henne.
Men etter to år hadde forholdet til Graham Nash havarert, et lite hippie-eventyr på Kreta var over og forholdet til hennes nye kjæreste James Taylor var alt annet enn ukomplisert. Hun var sårbar og usikker og bearbeidet forvirringen best hun kunne, ved å formidle sine følelser i sanger uten filter. Det var først da hun i januar 1971 gikk i studio med sangene som skulle forme «Blue» at hun garderte seg litt. Vel å merke ikke ved å tilsløre innholdet, men ved å låse dørene slik at hun kunne jobbe med renselsesprosessen i fred.
Forholdet til Graham Nash
Da Joni Mitchell og Graham Nash traff hverandre i 1968 ble de straks kjærester og samboere. Men mens Nash sang romantisk og idyllisk om kjærligheten i «Our House» bar Joni Mitchell på litt mer uro. I sangene «In Willy» og «My Old Man» på 1970-albumet «Ladies of the Canyon» gir hun uttrykk for at forholdet mellom Nash og henne var for fint til å kunne være sant. Kunne det virkelig vare?
Som vi alle vet nå så var svaret nei. Allerede før «Ladies of the Canyon» ble utgitt var det smertefulle bruddet et faktum, og da venn og produsent David Crosby vinteren 1970 prøvde å føre paret sammen igjen ombord på sin båt, ble det for mye for Mitchell. Hun forlot ikke bare båten, hun hoppet like godt av hele karusellen og flyktet til Europa samme vår.
Her havnet hun snart i fiskelandsbyen Matala på Kreta, der en gjeng hippier bodde i huler på stranden. Hun forelsket seg i en av dem, amerikaneren Cary Raditz, og flyttet snart inn til ham i hulen hans. Paret holdt sammen i et par måneder, men etter hvert ble savnet etter «rene, hvite lakener» så stort at hun brøt opp og forlot både Raditz og Kreta. Men ikke før hun hadde foreviget sitt lille hippie-eventyr i sangen «Carey».
Forholdet til James Taylor
Tilbake i manesjen, på en festival i Toronto sensommeren 1970, traff hun James Taylor. De hadde truffet hverandre allerede året før, men først nå var de klare for å møte kjærligheten sammen. Og nok en gang skildret Mitchell sine følelser ufiltrert i den varme låten «All I Want».
Ifølge venner av paret varte den intense forelskelsen hele høsten, men på nyåret 1971 begynte også dette forholdet å by på stadig større utfordringer. Taylor slet med heroin og ble beruset på egen stjernestatus, mens Mitchell igjen følte på sin sårbare usikkerhet i kjærlighetsforhold. Det var som om frykten for at det ikke skulle funke, fikk henne til å bli overbevist om at det faktisk ikke kunne funke. Ikke akkurat det beste utgangspunktet for å få et forhold til å vare.
Og midt oppi alt dette var hun klar for å spille inn sitt nye album, i samme studiokompleks i Los Angeles som Carole King på samme tidspunkt spilte inn albumet «Tapestry.» Men mens King kjørte datidas åpen dør-filosofi, der venner og gjester kom og gikk i studio, valgte Joni Mitchell i stedet å isolere seg.
Gjennomsiktig som cellofan
Sammen med Russ Kunkel, Stephen Stills og Sneaky Pete Kleinow barrikaderte hun seg bak låste dører, med James Taylor som den eneste utenom kjernegjengen som slapp inn. Til Mitchells skuffelse virket Taylor imidlertid ikke å være så opptatt av hennes musikalske sjelevrenging, så hans bidrag begrenset seg til litt gitar på noen få låter.
– Bare du så på meg ville jeg begynne å gråte. Jeg var et sosialt og emosjonelt vrak, så vi måtte låse dørene for å kunne lage den plata. Bare da kunne jeg få ut alt jeg bar på, forklarte Joni Mitchell om innspillingen for bladet Musician noen år seinere.
Klassiker
Det klarte hun uansett så godt at «Blue» siden er blitt en klassiker. Med en dempet og sparsom instrumentering framstår de ti sangene og tekstene på albumet så emosjonelt utleverende at det satte en helt ny standard for hva som er lov å gjøre.
– Det finnes ikke en uærlig tone på den plata. Jeg følte meg som plastfolien på en røykpakke. Helt gjennomsiktig, uten mulighet til å skjule noe fra noen, uttalte Joni Mitchell om nerven som gir farge til «Blue».
50 år etter er det langt mer vanlig med nakne og selvutleverende artister enn det var da Joni Mitchell var ung. Fortsatt peker likevel mange på henne som foregangskvinnen som med «Blue» gjorde alt dette mulig.
Av Leif Gjerstad
Kilder: Uncut, Mojo, Rolling Stone, Musician, The Guardian og Wikipedia
Les også: Syngedamenes hærfører (arkivintervju fra 1988)
Les også: Et godt år, 1971
Hør også:
