Supergruppe er et belastet ord, og sjelden innfrir slike konstellasjoner forventningene. Et unntak er Crosby, Stills & Nash. Onsdag 29. mai er det 50 år siden de ga ut sitt legendariske debutalbum «Crosby, Stills & Nash».
Jeg hadde digget The Hollies, jeg elsket The Byrds og var forelsket i Buffalo Springfield den korte tiden det eventyret varte. Derfor lå alt til rette for at jeg skulle omfavne det nye bandprosjektet til Graham Nash, David Crosby og Stephen Stills. Men jeg gjorde det ikke. Tvert i mot var jeg veldig skeptisk, sannsynligvis mest på grunn av Graham Nash. For selv om jeg hadde digget The Hollies og kjøpt flere av deres singler (med «Just One Look» i 1964 som den første), hadde jeg vokst fra Manchester-bandet. De var for kommerse og teeny for min mer modne, kule, progressive smak. Derfor så jeg heller ingen grunn til å kjøpe «Crosby, Stills & Nash» da albumet kom forsommeren 1969.
Og så stor var min skepsis at da en god venn kjøpte plata straks den kom, spurte jeg ikke en gang om å få ta den opp på bånd, slik jeg vanligvis gjorde med nesten alt jeg kom over. Men heldigvis var Ragnar smartere enn meg. Han var så sikker på at jeg ville like den at han nærmest prakket på meg LPen, og insisterte på at jeg i det minste måtte teste den én gang. Jeg gjorde det, og 40 minutter seinere var jeg blodfan.
Frelst
Skjønt, 40 minutter? Egentlig trengte jeg vel bare et par minutter av platas første kutt, Stephen Stills låt «Suite: Judy Blue Eyes» (tilegnet sin gamle flamme Judy Collins), for å innse at dette var noe helt spesielt. Det organiske lydbildet, den originale melodiføringen, den eklektiske leken med sjangere – og selvsagt: de utrolige harmoniene, måten de tre stemmene så elegant flettet seg inn i hverandre på!
En ekstra styrke var også at alle tre syntes å ha hver sin rolle bakenfor harmoniene. Stephen Stills tøyde musikken i ulike retninger, David Crosby inntok rollen som mollstemt (samfunns)kommentator og Graham Nash pustet litt frisk popluft inn i rillene. De utfylte hverandre og ble sammen en høyere enhet enn de var hver for seg.
Dessuten passet de perfekt inn i datidas hippierock-mytologi, der stjernene festet hos hverandre, tok dop sammen, delte kjærester og lot musikken bygge vennskap. Slik som da Graham Nash var i California med The Hollies i 1966 og ble kjent med Cass Elliott (The Mama’s & The Papa’s) som tok Nash med hjem til David Crosby i Laurel Canyon. Der skal Graham Nash ha blitt mektig imponert over hvordan Crosby mekket jointer, før trioen fortsatte videre til en fest hos Peter Tork fra Monkees der også Stephen Stills dukket opp.
Suksess og uro
Da Graham Nash vendte hjem til England igjen, var det ikke bare med noen nye musikervenner. Det var også med følelsen at California og musikkmiljøet der var litt mer spennende enn Manchester.
Siden Crosby og Nash var i hvert sitt framgangsrike band og Stills nettopp hadde sjøsatt Buffalo Springfield (med Neil Young), skulle det likevel ta et par år før noe mer skjedde.
David Crosby ble høsten 1967 sparket fra The Byrds under innspillingen av «The Notorious Byrd Brothers», etter lengre tids friksjon mellom ham og Byrds-sjef Roger McGuinn. En konflikt som både handlet om livsstil og at McGuinn ikke syntes overbegeistret for så mange av Crosbys komposisjoner.
Og et annet sted i byen måtte Stephen Stills erfare at Buffalo Springfield sprakk nesten før de hadde kommet i gang. Dannet i 1966, gjennombrudd i 1967 og oppløst våren 1968.
Selv om den formelle beskjeden om at Buffalo Springfield sprakk kom i mai 1968, hadde det allerede stått klart for de involverte noen måneder før. De to gode vennene Crosby og Stills hadde derfor funnet sammen og trøstet hverandre, blant annet på David Crosbys båt i Florida hvor de skrev låten «Wooden Ships» sammen. Det var også da de for alvor begynte å leke med tanken om kanskje å gjøre noe ordentlig sammen?
Fra England til USA
Graham Nash var ikke del av disse løse planene, han var jo i England og fortsatt med i The Hollies. Selv om han riktignok ble stadig mer misfornøyd med det han opplevde som bandets snevre popfokus. Han ville prøve noe mer ambisiøst.
Det var likevel ikke derfor han sommeren 1968 dro på noen dagers ferie til Los Angeles. Tidligere samme år hadde han truffet Joni Mitchell og paret fant tonen så godt at de ble kjærester, så nå dro Nash til California for å få noen dager sammen med henne.
Det fikk han, men han fikk i tillegg så mye, mye mer. At Joni Mitchell hadde flyttet til Los Angeles, skyldtes nemlig David Crosby. Han hadde hørt henne i Greenwich Village i New York og lokket henne med til Los Angeles, der han introduserte henne for flere av sine musikervenner, sikret henne platekontrakt og produserte hennes album «Song to a Seagull» (mars 1968).
Festen starter
Da Graham Nash kom til Los Angeles kort tid etter, var derfor Joni Mitchell allerede del av det blomstrende sør-californiske musikkmiljøet. Og ikke helt uventet havnet paret også på fest sammen med de to felles vennene Crosby og Stills (og med Cass Elliott og John Sebastian blant de andre festdeltakerne).
På et tidspunkt den kvelden dro Crosby og Stills fram gitarene for å spille en ny Stills-låt, «You Don’t Have To Cry». Nash likte det han hørte så godt at han ba dem spille den enda en gang. Og da de tok den en tredje gang, kunne Nash den godt nok til at han ble med og utvidet den tostemte harmonisangen til trestemt.
Trioen har i diverse biografier og intervjuer beskrevet øyeblikket som et magisk «wow!», og der og da innså Graham Nash at det var her han ville være. Han dro tilbake til Manchester med beskjeden til Hollies-gutta om at han forlot bandet, tok pikkpakket sitt og flyttet til California og sine nye lekekamerater.
I studio
De prøvde først å få kontrakt med Apple Records, men da de fikk et nei der havnet de i stedet hos Atlantic Records, selskapet som også hadde gitt ut Buffalo Springfield. Og litt desillusjonert over bandlivet, bestemte de seg for å bruke etternavnene sine som navn på trioen. Det ga dem større individuell frihet, samtidig som musikken ble knyttet til alle tre, og umuliggjorde at andre konstellasjoner skulle kunne gi ut musikk som Crosby, Stills & Nash.
Vinteren 1969 var de endelig klare for å gå i studio, med et så pass demokratisk sinnelag at de elleve komposisjonene som havnet på plata er nokså jevnt fordelt på de tre. Men selv om alle tre også står oppført som produsenter, var det likevel ingen tvil om at Stephen Stills var den egentlige sjefen på denne innspillingen. Ikke bare spiller han det meste på plata, han er i tillegg hovedansvarlig for de aller fleste arrangementene.
At det likevel var et teamarbeid der de styrker hverandre, kommer klart fram av David Crosbys bidrag. Mens han i The Byrds ble skjøvet i bakgrunnen av Roger McGuinn, framstår hans tre bidrag til plata, «Guinnevere», «Wooden Ships» og «Long Time Gone» som tre av dem som lyser klart sterkest.
Klassiker
Da plata kom ut i mai 1969 ble den applaudert fra de aller fleste hold, og like etter fikk den også litt drahjelp av Graham Nashs spenstige singel «Marrakesh Express» som klatret inn på listene. Der havnet også «Suite: Judy Blue Eyes», og selv om ingen av dem helt klarte å nå Top20, sikret de likefullt trioen ekstra oppmerksomhet.
At forventningene til supergruppa var store vises også av at deres andre liveopptreden noensinne fant sted på Woodstock, med omlag halvmillionen mennesker nedenfor scenekanten. Og med et sett som besto av en elektrisk og en akustisk del, der Neil Young ble med som ekstra forsterkning i deler av det akustiske settet. Ikke lenge etter ble da også Crosby, Stills & Nash til Crosby, Stills, Nash & Young. Men det er en helt annen historie.
Av Leif Gjerstad
Les også: Crosby, Stills & Nash: Legender med ett album
Les også: Buffalo Springfield: To år sikret evig liv
Les også: Crosby, Stills, Nash & Young: Veteraner ser framover (arkivintervju fra 1999)
Les også: Graham Nash: Fotograf før gitarist (arkivintervju fra 2005)
Les også: David Crosby husker navnet sitt (arkivintervju fra 1989)
