Jimi Hendrix revolusjonerte rockgitaren på 1960-tallet, og hans tredje album var også hans beste. I dag er det et halvt århundre siden dobbel-LPen «Electric Ladyland» kom ut.
Det var med «Hey Joe» det startet, og på mange måter med radbrekkinga av «Star Spangled Banner» det sluttet. Men sitt kreativt høydepunkt leverte Jimi Hendrix midt mellom disse, da hans Jimi Hendrix Experience ga ut «Electric Ladyland». Plata som ikke bare skulle bli hans beste, men også den siste med Experience.
Det var selvsagt ikke gitt at det skulle gå så bra, for innspillingen var nokså kaotisk. Den startet i England før den flyttet over til New York og det nye Record Plant Studio. Der allierte han seg med Mitch Mitchell og Noel Redding samt manager/produsent Chas Chandler. Eller, det var i hvert fall hva Chandler hadde tenkt. Mens Hendrix derimot så sin store mulighet til å ekspandere på alle felt.
Party i studio
Han utvidet sine egne rammer musikalsk og drev visstnok Chandler til vanvidd med alle sine ønsker om å gjøre stadig nye opptak. Hendrix ønsket definitivt ingen live i studio-plate, men en der man brukte teknologien for det den var verdt.
Dessuten kan det virke som om han også brukte stjernestatusen sin for alt den var verdt. I hvert fall har Noel Redding beskrevet tida i Record Plant som kaotisk på grunn av alle folkene Hendrix inviterte. Ifølge Redding var det «fullt hele tida, og party nonstop», siden bare et fåtall av gjestene faktisk hadde noe der å gjøre. Blant det nevnte fåtallet finner vi til gjengjeld størrelser som Steve Winwood, Dave Mason (Traffic), Jack Cassady (Jefferson Airplane), Brian Jones, Al Kooper og Buddy Miles, som alle er kreditert for bidrag på plata.
Nye impulser
Kanskje trakk han inn disse for å få nye impulser og skape et nytt uttrykk. Sikkert er i hvert fall at mens de to første LPene lettere kan kategoriseres som psykedeliske, trakk Ladyland mer i retning funk og blues (uten å miste psykedeliaen). Samtidig som den i langt større grad enn tidligere Experience-utgivelser for alvor testet ut ny teknologi mens Hendrix utforsker og lekte med diverse pedaler og effekter studioet kunne tilby.
Dette ga oss blant annet Hendrix-klassikere som «Burning of the Midnight Lamp» og «Voodoo Chile», som sammen med «1983» og «Gypsy Eyes» gir et greit bilde av hvor Hendrix befant seg under Ladyland-prosessen.
Verdens beste cover
Nevnte låter i all ære, så er det nok likevel hans tolkning av Bob Dylan-låten «All Along the Watchtower» som i ettertid lyser aller sterkest. For mens kåringer av «tidenes beste covere» ofte kan inneholde mye forskjellig, kan du være nesten helt trygg på at Hendrix-versjonen av Watchtower troner aller høyest.
En av grunnene til dette er selvsagt at Hendrix tillater seg til de grader å fjerne seg fra originalen, og på den måten viste at alt var lov. Spesielt dersom det lyktes.
Les også: Dette er verdens beste coverlåt
«All Along the Watchtower» ble for øvrig Hendrix bestselgende singel, og bidro slik til å bane veien også for «Electric Ladyland». For kritikerne var ikke udelt positive da dobbel-LPen ble sluppet. Noen hevdet riktignok allerede den gangen at den var et mesterverk, men andre mente den sprikte altfor mye og manglet en bærende struktur. Vi kan nok trygt si at skeptikerne er blitt færre med årene, slik at de fleste på 50-årsdagen for utgivelsen kan enes om at «Electric Ladyland» er en av rockens virkelige klassikere.
Av Leif Gjerstad
PS! Det opprinnelige coveret på plata skapte masse kontroverser, men det kan ikke lastes Hendrix. Det var nemlig plateselskapet idé å fotografere 19 nakne damer på coveret, i håp om at det skulle skape masse ståhei og publisitet. Hendrix selv var både kritisk og flau over plateselskapets påfunn, mens mange land valgte et helt annet og mer uskyldig cover enn det britiske originalet. Det var dessuten bare førsteopplaget som hadde de nakne damene på front, de ble på seinere pressinger flyttet til det indre utbrettcoveret.
