I ti år skrev hun hits på løpende bånd for andre, før hun noe motvillig selv entret rampelyset. Denne uka er det 50 år siden Carole King ga ut albumet «Tapestry».
Du kjenner dem sikkert, «Will You Love Me Tomorrow», «The Loco-Motion», «It Might as Well Rain Until September», «Take Good Care of My Baby», «Up on the Roof», «I´m Into Something Good», «Pleasant Valley Sunday», «A Natural Woman», «Goin´Back» og alle de andre. Alle de som bærer låtskriverstempelet Goffin-King.
Med Brill Building (New Yorks samlebåndsfabrikk for låtskrivere) som arbeidsplass, var ekteparet Gerry Goffin og Carole King faste leverandører til hitlistene gjennom mange år. Og som småbarnsforeldre (King giftet seg med Goffin som 17-åring og paret fikk to barn før hun fylte 20) syntes de fornøyde med tilværelsen. De var framgangsrike, men kunne likevel leve et nokså anonymt liv på behørig avstand fra rampelyset. Og siden Carole Joan Klein alltid hadde vært litt sjenert var det sikkert like greit.
Riktignok hadde Carole King gitt ut noen singler under eget navn, og «It Might as Well Rain Until September» ga henne faktisk også en Top30-hit i 1962. Men i stedet for at dette skulle markere starten på en storsatsing, slapp hun bare et par singler de neste årene. Og ingen av dem ble noen større framganger.
Det var likevel noen i hennes omgivelser som følte at det bodde en artist i den beskjedne låtskriveren. Blant annet ble produsenten Lou Adler tidlig var Carole King som mulig solomateriale, uten at noe mer skjedde av den grunn. Ikke før langt seinere.
Ny start etter skilsmisse
Ikke før Carole King og Gerry Goffin skilte lag i 1968. Det fruktbare samarbeidet med Goffin som låtskriverpar var et avsluttet kapittel, og den 26-årige kvinnen sto stilt overfor det ikke helt ukjente spørsmålet «hva nå?».
Brooklyn-jenta besvarte spørsmålet ved å bryte opp fra New York og flytte til Laurel Canyon, utenfor Los Angeles. Men utover det var King usikker på mye. Lysten til å satse mer på egen musikk var nok der, men helst uten å måtte framføre materialet på scenen. En ikke helt ideell situasjon for en artist som trenger oppmerksomhet for å bygge karriere.
Neste skritt ble uansett trioen The City, med sin nye kjæreste Charles Larkey og Danny Kortchmar. De ga i 1968 ut albumet «Now That Everything’s Been Said», men med Kings uvilje til å spille live var det ikke lett å spre budskapet. Spesielt som plateselskapet i tillegg fikk trøbbel med distribusjonen. Plata sank som en stein, og ble snart trukket fra markedet. Og her må vi tilføye et dessverre, for nå som albumet igjen er tilgjengelig (også på strømmetjenestene) kan vi konstatere at det inneholder så mye bra at det hadde fortjent en helt annen skjebne!
«Now That Everything’s Been Said» ble The Citys eneste plate, men både Larkey (som King snart ble gift og fikk to barn sammen med) og Kortchmar var med da Carole King i 1970, oppmuntret av plateselskapssjef og produsent Lou Adler, endelig debuterte som soloartist. Albumet «The Writer» ble ingen større suksess det heller, men nå var Carole King i det minste på vei.
Venner
Dessuten var hun endelig på veien, som pianist/kordame i bandet til James Taylor. De kjente hverandre fra New York, men kontakten ble tettere nå som begge hadde flyttet vest. Da han spilte inn sitt store gjennombruddsalbum «Sweet Baby James» i 1970 var derfor King med på laget (slik Taylor også var med på «The Writer»). Og da Taylors suksess med «Sweet Baby James» ble så stor at han ble booket for en hel uke på The Troubadour i Los Angeles, trengte han en oppvarmer. Adler og Taylor overtalte Carole King til å ta jobben, og det ble på mange måter også hennes ordentlige start som soloartist.
Det var også mens Carole King spilte support for James Taylor at han aller første gang fikk høre den nye låten «You’ve Got a Friend». Den ble han så forelsket i at han spurte om lov til å få bruke den på sin neste plate, og det sa King ja til, selv om også hun hadde planer om å bruke den på det nye albumet hun og Lou Adler hadde begynt å planlegge.
Slik ble det også. Begge spilte inn «You’ve Got a Friend» og for begge ble låten en stor suksess, da den dukket opp på deres respektive album «Mud Slide Slim and the Blue Horizon» og «Tapestry».
Singer/songwriters
Sammen med Joni Mitchells «Blue» illustrerer prosessen med «Mud Slide Slim» og «Tapestry» også det tette og veldig vitale miljøet i Laurel Canyon/Los Angeles. Det kom til å forme hele 1970-tallets singer/songwriter-bølge, og de tre nevnte albumene var ikke bare veldig sentrale i denne sammenheng. De henger på mange måter dessuten tett sammen.
Ikke bare ble de spilt inn samtidig («Tapestry» og «Blue» endog i samme studiokompleks). Mitchell, King og Taylor stakk også innom hverandre, og alle bidrar på de andres plater. Joni Mitchell korer på både «Tapestry» og «Mud Slide Slim». James Taylor spiller gitar på både «Tapestry og «Blue». Og Carole King spiller piano på «Mud Slide Slim». Dessuten løp Danny Kortchmar som en strikkball mellom de tre studioene med sine gitarer, og på samtlige steder traff han musikervenn Russ Kunkel som bidro med sine trommer på alle de tre platene.
Voldsom suksess
Joda, det er greit med venner. Og for både James Taylor og Carole King var det fint å ha «You’ve Got a Friend». Taylor ga den ut som singel, og fikk med det sin første listetopper samt en Grammy for «Årets mannlige vokalist». Mens den samme låten sikret Carole King en Grammy for «Årets beste låt». Og bare så ingen er i tvil, «Tapestry» sikret Carole King ytterligere tre Grammy-priser samme år, herunder prisen som «Beste kvinnelige artist» og ikke minst «Årets beste album».
«Tapestry» er i tillegg blitt en av tidenes største salgssuksesser. I hjemlandet holdt den seg på Billboards albumliste i fem sammenhengende år, og totalt har salget av plata nå passert 25 millioner. Da den passerte 10 millioner solgte, var det dessuten første gang det skjedde med en kvinnelig artist.
Etter at «Tapestry» ble gitt ut har låtene også funnet veien til Broadway som musikal, mens låtene har vandret verden rundt og blitt covret i mer enn 700 ulike versjoner. Men det var for 50 år siden denne helgen det hele startet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Carole King: En naturlig låtskriver
Les også: Carole King og andre damer med egne sanger
Les også: Carole King i god form (arkivintervju fra 1982)
Les også: 1971 – et godt år
Se video:
