6/10 Grateful Dead «Workingsman’s Dead»/«American Beauty» (1970)
Jeg var deadhead, jeg var syrehue og jeg krabbet inn i Garcia-soloene og lot meg føre avgårde på «Aoxomoxoa» og «Live/Dead». Jeg var helt klart ikke forberedt på den brå svingen de tok i mer akustisk countryretning med disse to platene. Men sammen med Gram Parsons (Byrds/Flying Burrito Brothers) viste Grateful Dead på de to 1970-utgivelsene (klumper den sammen her, fordi de hører så naturlig sammen) at country kunne være noe langt mer enn det reaksjonære mølet jeg hadde avfeid omtrent all country som.
De åpnet opp en ny verden for meg. En verden jeg etterhvert føler meg godt hjemme i og tilbringer mye tid i, og de gangene jeg setter på «Workingman’s Dead« eller «American Beuaty» innser jeg hva som ligger i begrepet kvalitetstid.
Av Leif Gjerstad
Les også: Leffe, Vidar og Grateful Dead
Les også: Grateful Dead: en lang, merkelig ferd ved veis ende
Flere LPer som tåler tidas tann
