(intervju opprinnelig publisert 2009)
– Jeg analyser ikke, jeg observerer. Å se kan også være å vite, å høre kan også være å forstå, oppsummerer den danske forfatteren Helle Helle sitt forfatterskap med.
Det har Helle lyktes så godt med at hun er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris med sin nye roman ”Ned til hundene”. Det er hennes sjuende voksenbok etter debuten i 1993.
Hvem vinneren er blir kjent først 3. april, men Helle Helle mener at hun allerede har vunnet.
– Da jeg ble nominert, fikk jeg mange gratulasjoner fra gamle venner i Rødby. Det var som om jeg hadde vunnet, og på mange måter har jeg jo det. Å bli nominert er en stor anerkjennelse, og det skaper synlighet og oppmerksomhet rundt det man holder på med. Og vinner man ikke så er det å leve med, så mange gode kandidater som det er, fastslår Helle Helle som trekker fram vår egen Per Petterson som en personlig favoritt.
– Han er en av de helt store nordiske forfattere, fastslår Helle. Og det gjør hun ikke bare for å være høflig overfor nordmenn. Før Pettersons ”Jeg forbanner tidens elv” kom ut i fjor, uttalte hun nemlig til den danske avisen Politiken at ”Jeg er kæmpefan af Per Petterson. Han er mit største idol. Jeg har hørt ham læse op af den nye roman, og det var utrolig godt. Han er simpelthen Nordens Hemingway – plus alt muligt andet”.
Helle Hemingway
Og kanskje kan gamle Hemingway være et slags bindeledd mellom Petterson og Helle, for flere anmeldere har brukt nettopp Hemingway som en referanse til Helles forfatterstil. Med korte presise setninger om hverdagslige ting. Eller som en dansk kritiker uttrykte det om en av hennes tidligere romaner, ”I denne boken skjer det ikke en skit. Men det er denne ikke-skit som skjer og skjer”.
– Jeg er ikke så opptatt av de store dramaer. Det er de små ting, med de bittesmå detaljene som interesserer meg. Hvordan det som sies og ikke sies kan tolkes og hva det betyr. Jeg prøver å skrive noe som er større enn en selv. En tekst som rommer mye mer enn det som står på trykk, forklarer
Helle og innrømmer at det påståtte slektskapet med Hemingway kanskje ikke er helt fjernt.
– Han brukte det han opplevde til å skrive om, og det gjør jeg også. Men siden jeg verken har jaktet, bokset, tyrefektet eller fisket, så holder jeg meg til å skrive om den evige kampen mellom menneskene og kjønnene, om det å finne ut av det med hverandre.
Ned til hundene
I ”Ned til hundene” dreier det seg om en kvinnelig forfatter som har forlatt sin mann og som med sin rullekoffert går av bussen et sted på Sjælland. Et ungt vennligsinnet par tar henne med hjem og innlosjerer henne på hjørnesofaen i stua. Bente, som den kvinnelige forfatteren heter, blir en del av hverdagslivet til ekteparet. Og leserne får ta del av kaffedrikking, tomprat og kos foran peisen innenfor husets vegger samt lottokuponger, nissemenn og ikke minst lufting av hunder ute i det fri.
– Putte og John har små liv med en triviell hverdag, og med Bente i huset blir det et møte mellom dette trivielle og noe udefinerbart annet. Det er to ulike verdener som ramler sammen, sier Helle Helle og nikker forstående til de som tolker tittelen symbolsk. Uten at hun nødvendigvis gir dem rett.
– Bente foretar en nedstigning i sitt eget liv, men om hun går i hundene sier boka ingenting om. Derimot er hundene nødvendige fordi de setter i gang handlingen i boka, de sørger for at noe skjer.
Likheter med Helle
I sin forrige roman «Rødby-Puttgarden» (2005) kom hovedpersonen fra Rødby, akkurat som Helle Helle. Mens hovedpersonen i ”Ned til hundene” ikke bare er en kvinnelig forfatter, hun er i tillegg 42 år og skriver ifølge seg selv om folk som ”drikker kaffe og snakker og sånn”. Igjen akkurat som Helle Helle, selv om hun etter den danske utgivelsen har rukket å runde 43.
– Tidligere har jeg gjerne skrevet om stille eksistenser langt ute i provinsen. Denne gangen ønsket jeg å plassere min egen forteller i provinsen, og jeg ville at hun skulle kunne likne på meg. Men selv om fortelleren kunne være meg, så er hun det ikke. Til tross for at også jeg har opplevd skrivesperre, sier Helle Helle som krever av seg selv at hver setning skal ha en betydning.
– Hvis ikke så tar jeg det vekk. Min filosofi er ”si det klart og si det enkelt”, og jeg bruker mye tid på presisjon. Alt som presenteres i boka skal brukes til noe, og hver setning skal føre til neste setning som i sin tur skal føre til neste, sier Helle Helle og rister bestemt på hodet når vi spør om hun kan tenke seg å skrive en omfangsrik roman.
– Mange romaner er for lange, og jeg har ikke energi til å skrive store bøker som krever mye research. Jeg vil heller fokusere på de små tingene i livet og skape bilder som illustrerer denne verdenen.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i Adresseavisen i mars 2009)
