(Trondheim):- Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg trives med livet og har det bra. Jeg fyller 40 år om en måned, og kan bare konstatere at det føles langt bedre enn jeg kunne forestille meg i min villeste fantasi som 20-åring.
Åge Aleksandersen smiler fornøyd bak sine briller. Ute er det slapsevær, men vi har søkt tilflukt i plateselskapets lune kontorer ved Nidelva i Trondheim. Fra stereoanlegget strømmer lyse og positive toner ut, og Åge legger ikke skjul på at han er storfornøyd med «Solregn», hans nye LP som kommer i butikkene fredag 24. februar.
– Det er en positiv LP som det har vært moro å lage. En av mine sterke sider som artist er at jeg alltid har vært trofast mot mine egne stemninger, og siden jeg for tida har det godt, viser dette seg på «Solregn». På samme måte som «Eldorado» ble preget av at jeg da befant meg i en melankolsk og mollstemt periode.
Uforberedt
For uinnvidde kan det synes rart at en artist som Åge Aleksandersen har slitt seg gjennom en depresjon etter sin eventyrlige suksess med LPene «Levva livet» og «Eldorado». Selv tror Åge at nøkkelen til hans følelsesmessige nedtur ligger nettopp her.
– Jeg var mentalt uforberedt og uegnet til plutselig å bli kastet inn i en kunstig helgenrolle, som jeg havnet i etter «Lys og varme». Suksessen og oppstyret ble voldsom, og det tok lang tid for meg å venne meg til den nye livssituasjonen.
Og ikke ble det bedre av at jeg hele tida visste at publikums oppfatning av meg som en smilende og vellykket artist ikke stemte med virkeligheten. Derfor var det så viktig å få korrigert det feilaktige bildet som dannet seg av meg. At min livshistorie skulle inn mellom to bokpermer var en tøff, men nødvendig avgjørelse å ta, sier Åge tankefullt med referanse til «Fremmed fugl», fjorårets gripende bok om Åges vanskelige oppvekst.
– «Fremmed fugl» løftet en tung bør vekk fra mine skuldre. Det var godt å få fortelle at medaljen ikke bare har to sider, men at den i mitt tilfelle vendte baksida fram i mange år. Boka hjalp meg ut av depresjonen. Det eneste jeg derfor er lei meg for er sensasjonsoppslaget i Dagbladet, tre uker før «Fremmed fugl» forelå. Det rammet noen av mine slektninger som ikke hadde forutsetninger for å verne seg mot medietrykket.
Lysere
Med «Lys og varme» og «Fremmed fugl» bak seg, har Åge altså truffet en ny og langt lysere livstone. Han trives bedre med seg selv, og han har lært å ta seg selv litt mindre høytidelig, forteller han godt tilbakelent i sofaen.
– Nå er jeg ferdig med midt-i-livet krisa mi, og trives mye bedre med meg selv og min alder enn jeg gjorde for 3-4 år siden. Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg er for øyeblikket virkelig fornøyd med mitt liv og ståsted. Så jeg kan trøste alle tenåringer som leser dette med at det ikke er så verst å bli 40 likevel. Uansett hvor utrolig det enn kan høres, sier Åge og bryter ut i en hjertelig og befriende latter.
Land og strand
Det er ikke bare stemningen på «Solregn» som skiller den fra «Eldorado». For første gang i sin lange karriere har han reist utenlands for å spille inn en LP, for første gang siden 1977 har han overlatt produsentansvaret til noen andre, og for første gang på mange år har han jobbet uten Sambandet.
– Jeg hadde prøvd alt med Sambandet, og følte et enormt behov for forandring. Det var vanskelig å bryte opp et slikt sammensveiset band, men for å komme videre musikalsk var det nødvendig. Som et ledd i denne omveltningen måtte jeg gi meg selv sparken som produsent. Jeg trengte en utenforstående som kunne avlaste meg, og samtidig tilføre min musikk noe nytt, forklarer Åge som ikke er i tvil om at valget av Ulf Lundells faste produsent, Lasse Lindbom, var et riktig valg.
Ga mersmak
– Det var herlig å jobbe sammen med Lasse. Det ga mersmak, utbryter Åge spontant mens blikket sveper utover Nidelven.
– For første gang på evigheter kunne jeg virkelig storkose meg i studio. Enda jeg var «sjefen», kunne jeg konsentrere meg om å synge og spille, og overlate alt det andre til Lasse Lindbom.
Om noen norsk artist med god samvittighet kan sette seg tilbake i godstolen og erklære at «nei, nå gidder jeg ikke turnere mer», så måtte det være Åge. I 20 år har han turnert land og strand rundt. Men framgangen de siste årene har likevel ikke fristet ham til å pensjonere seg som liveartist.
– Å spille for folk er en livsviktig del for en artist som meg. Jeg skriver om politikk og kjærlighet, om dagligdagse ting som normale folk opplever. Dette er bærebjelken i min musikk, og derfor er det viktig å reise ut og treffe folk der hvor de bor. Norge er nå en gang et langstrakt land som krever at man reiser på mange rare, små steder i løpet av en turné, sier Åge som gleder seg til turneen som starter om noen få måneder.
– Til sommeren spiller vi på messer, markeder og andre utendørskonserter. Og til høsten trekker vi innendørs og spiller oss gjennom resten av landet. Med antatt slutt våren 1990.
Ny turné
– Med turneer og hundretsener solgte LPer, reflekterer du noen ganger over det store antallet som bruker og hygger seg til din musikk, og skaper det noen forventningspress?
– Det er klart tanken streifer meg, men jeg var nok mer redd for ikke å kunne leve opp til folks forventninger tidligere. Dessuten må vi huske at det tross alt er et positivt press. Det er jo ikke mordtrusler folk kommer med, men et ønske om at jeg skal få det til. De er positivt innstilt, og det burde derfor være lett å leve med et slikt press. Ja, det er lett å leve med, korrigerer Åge, og bryter ut i en optimistisk og positiv latter.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i februar 1989. Denne versjonen er hentet fra Haugesunds Avis 24. februar 1989)
