(Intervju første gang publisert 4. mars 1996)
Oslo: – Det har vært en lang reise, med mange fantastiske år. At vi fremdeles har energi igjen, skyldes at vi alltid har vandret langs hjertets sti, sier Annisette (47) og Thomas Koppel (51).
Siden 1967 har ekteparet (sammen med ellers varierende besetning) operert som Savage Rose, danskenes gjennom tidene mest mytiske band. Først som et psykedelisk hippieband i slutten av 60-årene, før de stilte seg på de politiske barrikadene på 70-tallet. Der har de mer eller mindre forblitt, med diverse sideskritt til balletter og symfoniske orkesterscener, før de nå lanserer «Black Angel» – deres første engelskspråklige album siden «Wild Child» i 1973.
– Vi har jobbet på dansk med et akustisk uttrykk i over 20 år. Kontakten med publikum har vært enestående, men forventningene ble etterhvert så velkjente at det var på tide å gjøre noe annet. Og da var det naturlig å vende tilbake til den sorte musikken – rhythm & blues og soul – som en gang i tida dannet grunnlaget for Savage Rose, forklarer Thomas Koppel «Black Angel» med.
Og når de først tok dette skrittet, dro de like gjerne til Los Angeles hvor de allierte seg med musikere som Ray Fuller, Byron Miller, Ricky Lawson og Mick Taylor samt George Duke som produsent.
– Med dagens teknologi trenger ikke alle å være sammen i studio, men å spille samtidig skaper en puls og gnist som ikke kan planlegges på forhånd. Derfor valgte vi live-i-studio-konseptet til denne plata, forteller Annisette og Thomas som allerede har fått en dansk Grammy for «Black Angel».
En alternativ institusjon
Selv om Savage Rose har en tilnærmet institusjonsstatus i dansk musikkliv, har bandet likevel klart å beholde en slags «alternativ» profil.
– Det skyldes at vi ønsker å trenge inn i de hemmelige rommene i hjertene. Det ligger en enorm kraft der, som vi ønsker å frigjøre. Det er vår plass i musikken, og derfor kan vi aldri bli helt mainstream, forklarer Thomas mens Annisette tilføyer at et kikk bakover er nok til å forklare hvorfor.
– Savage Rose sprang direkte ut av 60-tallets ungdomsbevegelse, hvor kampen mot krig og opprør mot det etablerte sto helt sentralt. Mange har siden funnet det opportunt å hoppe av, men vi har jobbet innenfor et felt hvor kreativiteten er den store belønning. Og kreativitet kan aldri måles i penger.
Politisk røde
Denne erkjennelsen førte til at Savage Rose etter noen viltre rockår sadlet om og ble en del av den politisk radikale bevegelsen i Danmark. Med «revolusjonære» plater på dansk, utallige støtteprosjekt og støttekonserter for alt fra danske BZ-ere til palestinske flyktninger.
– Vårt politiske engasjement gjorde at plateindustrien lenge ikke ville ha noe med oss å gjøre, men takket være små alternative selskap kunne vi likevel fortsette å spre vår musikk. Og uviljen blant de etablerte selskapene var ikke større enn at de likevel gjerne ville ha oss – da de oppdaget at vi faktisk solgte godt, smiler Annisette.
To gir styrke
Både som musikere og privatpersoner har Anissette og Thomas Koppel klart å holde sammen i alle år.
– Det gir en utrolig styrke å være par. Vi kan spille på hverandres strenger, og å oppleve ting sammen – positive som negative – skaper en gjensidig forståelse som bare knytter oss sterkere sammen, hevder Anissette mens Thomas nikker enig.
– Det største problemet må være at det er vanskelig å kutte ut jobben. Folk med forskjellige yrker kan lettere legge jobben bak seg når de drar hjem til ektefellen. For oss er det langt vanskeligere å trekke opp denne skillelinjen mellom jobb og privatliv, tilføyer Thomas.
Paret har også to døtre, Billie (23) og Naja (16), som begge ser ut til å gå i opphavets musikalske fotspor.
– Det var vel nærmest uunngåelig. Da Billie var liten turnerte vi mye, og av praktiske grunner hadde vi henne alltid med oss. I mange år lå hun faktisk og sov i en seng bak klaveret, men det skjedde mer enn en gang at hun våknet og forlangte å få synge litt. Synge gjør hun altså fortsatt, men nå er hun så stor at hun står trygt på egne bein, avslutter de to danske villrosene.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 4. mars 1996)
