(Intervju første gang publisert mars 1996)
Oslo: Deres andre album het «Crash», men det var med sin tredje utgivelse «Pure» at Pogo Pops kræsjet. Nå har de slikket sårene, og håper på ny vind i seilene med «Surf».
– Etter to plater følte vi et intenst behov for å gjøre noe nytt, og resultatet ble «Crash». Vi har ikke noe problem med å innrømme at eksperimentet ble heller mislykket, men for oss i bandet var det likevel en meget viktig erfaring. «Crash» var en slags rockplate som viste at vi ikke var et rockband, og vi trengte den påminnelsen for å finne tilbake til kjernen i Pogo Pops, sier sjefs-Pogo Frank Hammersland.
Tilbake til trioformatet
Det er ikke bare musikalsk bandet har funnet tilbake til sine røtter i britisk popmusikk. De har i tillegg trimmet besetningen fra fire til tre – de samme tre som startet som Doomsville Boys seint i 80-årene: Frank Hammersland, Viggo Kruger og Nicolai Hamre. Fjerdemann, Dominique O’Fahey, forsvant ut etter «Crash».
– Bruddet med Dominique var naturlig og greit. Han hadde lyst å gjøre andre ting, mens vi ønsket å vende tilbake til det opprinnelige trioformatet. Det er enklere, selv om det krever mer av den enkelte, kommenterer Pogopoperne og oppgir en jubileumsjobb på Bergens-klubben Garage i fjor som vendepunktet.
– Der skulle vi spille med samme besetning som i gamle dager, og vi oppdaget raskt hvor gøy det var. Vi skjønte at det var dette formatet som passet oss best, forteller Nicolai.
Ikke tenkt live
Ifølge Pogo Pops er det mer «nakent» som trio, med mindre å gjemme seg bak. Men musikken på «Surf» er derimot ikke særlig naken?
– Nei, det er ganske arrangert. Denne gang har vi ikke tenkt «live» i det hele tatt, men bare hva som kler låtene best. Derfor har vi med både keyboards, strykere og annet som måtte passe inn, forklarer Pogo Pops som dessuten har byttet produsent siden sist.
– På alle våre tidligere plater har vi jobbet med Yngve Sætre. Vi har på en måte vokst opp med ham, og lenge så vi på Yngve som et femte medlem. Men nå følte vi at det var på tide med litt forandring, og da var Jørn Christensen det helt naturlige valget. Vi har stor sans for ham både som venn og produsent.
Korte titler
Etter debuten med «Pop Trip» i 1992, fulgte «Crash» i 1993 og «Pure» i fjor, før de nå altså slår til med «Surf».
– Vi liker korte titler, og «Surf» klinger bra, med mange forskjellige betydninger. I disse dager brukes vel ordet helst i forbindelse med internett, mens en annen opplagt assosiasjon er sporten med solbrune ungdommer på gyldne sandstrender. Ingen av disse passer imidlertid særlig godt på oss. Det vi gjør er å surfe gjennom pophistorien. Vi ønsker å slå et slag for den gode melodien, fastslår Frank, Viggo og Nicolai.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 12. mars 1996)
