(intervju opprinnelig publisert i 1986)
Stockholm: – Noen har tolket tittelen på min nye LP «Lives In the Balance» som det å leve i harmoni med seg seiv, men det blir helt feil. LPen handler om liv som henger i en tynn tråd på grunn av den tilspissede politiske situasjonen. Først og fremst livene til frihetskjemperne i Mellom-Amerika, men også våre egne liv, som ufrivillige ofre i en global maktkamp.
Den amerikanske artisten Jackson Browne (37) sitter i et lyst, blått rom på fornemme Strand Hotell midt i Stockholm. Han er her for å snakke om sin nye LP, men bruker mesteparten av tiden til en nådeløs og flengendc kritikk av USAs utenrikspolitiske rolle. Et tema som også går igjen på LPen.
– Vår regjering snakker høyt om å støtte demokratiske bevegelser i forskjellige land. Men faktum er at USA aldri har støttet demokratiske bevegelser i land med høyreekstreme – for ikke å si fascistiske – regimer. Ta Nicaragua som eksempel. I over 30 år fikk den høyre-reaksjonære diktatoren Somoza styre landet som best han ville uten at USA opponerte. Men da en frigjøringsbevegelse med bred støtte i folket, men annet politisk grunnsyn enn den amerikanske regjering, endelig klarte å styrte Somoza, prøver USA straks å velte den nye regjeringen. Med henvisning til brudd på menneskerettighetene, brudd som sammenliknct med de det tidligere høyreregimet sto for er bagatellartet.
Med en slik politikk, hvordan skal da folk i andre land kunne tro på USAs høylydte snakk om demokrati? Spør Jackson Browne som i høst var på rundreise i Nicaragua sammen med Little Steven.
Feil kurs
Coveret på Jackson Brownes nye LP «Lives In The Balance» viser den amerikanske frihetsgudinne bak stillaser. Sammen med de sterkt kritiske tekstene gir det en god illustrasjon av Jackson Brownes syn på dagens USA.
– Mitt land er på feil kurs, og noe må gjores snart. Men dessverre, utviklingen de siste årene har bare gått fra ille til verre. I USA har vi en president som lyver, og i kjølvannet av ham har vi fått en skremmende nypatriotisk bølge med militære undertoner. Den falske filmhelten «Rambo» snakker om at «vi kunne ha vunnet. Denne gang skal vi vinne», hermer Jackson Browne Sylvester Stallone.
Hoderistende fortsetter han:
– «Rambos» fremstilling av Vietnam-krigen er ren historieforfalskning. Det er trist å se så mange mennesker gå på en slik bløff. Derfor er det også så viktig å ta opp dette. Å gjøre det man kan for å hindre at denne mentaliteten brer seg ytterligere. Stoppe krigsropene før det er for sent.
Bruk den stemmen du har
– Tror du rocken er velegnet til å påvirke folk og dermed gi støtet til samfunnsforandringer?
– Vel, det er ikke ønske om samfunnsinnflytelse som er en musikers drivkraft. Ønsker man det fins det en mengde andre jobber som er langt bedre egnet. Men når man først er låtskriver, så kan man like godt benytte den posisjon man har. Skrive om det man føler og tror på, og deretter håpe at folk vil lytte.
Seiv om Jackson Browne også tidligere har vist et aktivt politisk engasjement, bl.a. i kampen mot kjernekraft, er det først og fremst som en «personlig» låtskriver han har markert seg siden debuten i 1972. Indre følelser og kjærlighetskriser var vanlige temaer før. Men altså ikke nå.
– De lange, personlige fortellingene kom etterhvert på kollisjonskurs med mitt liv. Folk hengte seg opp i detaljer og «leste» så mye i disse at helheten gikk tapt. Dette førte til at sangene fikk mindre mening og at jeg fikk lyst til å orientere meg i en ny retning, forklarer Jackson Browne da vi til slutt kommer inn på hans musikk.
Enkel musikk
Han forteller at musikken på hans tre første LPer, fra «Jackson Browne» i 1972 til «Late For The Sky» i 1974, kom i annen rekke. Bak tekstene. Han ville at musikken skulle være så enkel og sparsom som mulig.
– Men via Lowell George og andre venner som virkelig kunne arrangere, lærte jeg litt om akkurat det. Jeg innså at god musikk kan gjøres enda bedre med et godt arrangement. Og i dag betyr musikken mer enn tekstene. For mens tekstene bare på en naturlig måte reflekterer hva jeg føler og tror på, er det i musikken jeg best kan måle og se min egen utvikling, sier Jackson Browne.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i april 1986 i blant annet Adresseavisen)
