(Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert fredag 24. februar)
Som forfatter liker John Irving episke fortellinger som krever god plass. Dessverre forsvarer ikke hans nye roman Den siste stolheisen sine 952 sider. Jeg fikk lyst til å stoppe heisen og hoppe av lenge før jeg var halvveis i denne langtekkelige og ufokuserte fortellingen.
John Irving «Den siste stolheisen» (Gyldendal forlag, 952 sider)
Oversatt av Halvor Kristiansen
Det nærmer seg 45 år siden John Irving fikk sitt internasjonale gjennombrudd med sin fjerde roman Garps bok. Den er siden blitt fulgt opp av suksessromaner som Hotel New Hampshire, Siderhusreglene, En bønn for Owen Meany, Enke for et år og andre.
Til felles har de gjerne hatt en fantasieggende og frodig fortellerstil med ekspanderende fokus hvor det usannsynlige krysser veier med det sannsynlige. Samtidig har forfatteren hatt for vane å bruke konkrete og detaljerte elementer fra egen oppvekst og liv, som en slags plattform han kan bruke til sine observasjoner av og kommentarer til sin samtid.
Mye likt
Alt dette gjelder også for John Irvings nye roman Den siste stolheisen. Akkurat som forfatteren er bokas hovedperson Adam Brewster født tidlig i 1940-årene og oppvokst med en alenemor i Exeter, New Hampshire. Begge har dessuten studert ved Phillips Exeter, drevet med bryting og hatt drømmer og ambisjoner om et framtidig liv som forfattere. I likhet med Irving har også Brewster oppnådd suksess, selv om han i boka må vente lenger på gjennombruddet enn Irving gjorde i det virkelige liv.
Slik er det lett å betrakte Den siste stolheisen som en roman litt i forlengelsen av John Irvings eget liv. Men i litt for stor grad dessverre også som en forlengelse av Irvings tidligere bøker, med velkjent tematikk og et vell av repetisjoner og detaljer som her blir så overlesset at byggverket nærmest knekker sammen.
Sju tiår
«Livet mitt er en film (…) selv når jeg skriver roman ser jeg hvordan historien utfolder seg som om den allerede var filmet», kommenterer Adam Brewster et stykke uti romanen. Og filmen han (eller rettere sagt Irving) folder ut for sine lesere i spenner over hele sju tiår – fra Brewsters fødsel i 1941 (Irving er født i 1942) og nesten fram til i dag – og rommer nær sagt «alt».
Som i mange av Irvings bøker får vi lange passasjer om bryting, mens vi via hans mor Little Ray også blir foret med detaljer fra skibakken, hvor hun er instruktør. Med dette som en slags gjentagende konstanter følger handlingen ellers tidens flyt. Fra USAs pastellfargete 50-tall, et 60-tall preget av Vietnam-krigen, den seksuelle revolusjonen på 70-tallet og markedliberalismens inntog på 80-tallet som nøkkelord, før konsekvensene av Ronald Reagans presidentskap tar oss inn i et mer desillusjonert landskap som jo nærmere vi kryper opp mot vår samtid lener seg til oppfatningen om at «alt var mye bedre før».
Observerer mer enn føler
Gjennom disse tiårene følger vi Adam Brewster og hans familie, som glir godt inn i Irvings forkjærlighet for uvanlige mennesker plassert i mer konvensjonelle miljøer. Eksempelvis lever hans mor skiinstruktøren Little Ray i et livslangt lesbisk forhold til Molly, samtidig som hun har inngått et fornuftsekteskap med læreren og brytetreneren Mr. Barlow som selv går fra å være «han til hun og blir trans». Sentralt står også Adams lesbiske og aksjonistiske kusine Nora, som er den som innvier Adam både i familiens hemmeligheter og seksualitetens DNA.
Men til tross for at vi i løpet av bokas drøye 950 sider tilbringer utallige timer sammen med disse fargerike og spesielle personene, blir vi aldri særlig godt kjent med dem. Det er som om Adam Brewster nesten står på utsiden av eget liv og observerer, mer enn han faktisk lever det. Med et mulig unntak for Mr. Barlow framstår de andre mest som konstruerte pappfigurer man kjapt mister interessen for og troen på.
Overflatisk
Slik John Irving aldri lar oss komme tett innpå sine karakterer, like lite går han i dybden på bokas andre temaer. Det blir uklart hva Irving vil med Vietnam, annet enn å erklære sin motstand mot krigen. Og tilsvarende blir hovedkarakterenes avsky for president Ronald Reagan og 80-tallets høyredreining i markedsliberalistisk retning heller aldri mer enn litt overflateskraping.
Litt tettere kommer vi kanskje på kampen for seksuelle minoriteters rettigheter, et tema som lesere av Irving vet at han alltid har vært oppriktig opptatt av. Men også her overspiller han inn i det parodiske, og er det ikke litt rart at Noras kjæreste Em etter et halvt liv uten å snakke plutselig plaprer i vei som det aller mest naturlige? Selvsagt uten at et eneste ord blir sagt om hvorfor.
Savnet av far
I det store mylderet av temaer som John Irving fletter inn i Den siste stolheisen legger forfatteren også stor vekt på søken etter identitet. Det kan naturlig knyttes til hans og Adam Brewsters oppvekst med ukjente fedre, og i sin utforsking av egen identitet søker Brewster kunnskap om og etterhvert også kontakt med sin far. For selv om Adam Brewster i boka spør «Hvorfor er folk så opptatt av forfedrene sine? Du kan ikke gjøre noe med hva forfedrene dine gjorde» er det åpenbart at han selv er opptatt av dette.
Kanskje kan også alle gjenferdene vi presenteres for – som levende side om side ved de faktisk levende – stå som en metafor for dette savnet. Som et slags tegn på at vi ikke kan løpe fra fortiden, den blir vår følgesvenn gjennom hele livet.
Litterære referanser
Siden voksne Adam Brewster er en framgangsrik forfatter, har John Irving sørget for at de litterære referansene er både tallrike og fyldige. Aller mest plass vies Herman Melville og gjenlesing av Moby Dick («Det gjorde jeg, om og om igjen») og Charles Dickens Store forventninger («Kunne ikke forestille meg hvordan en roman som begynner på en gravlund skulle bli min nødroman»).
Men også salige Ibsen blir indirekte med på et hjørne. Ikke bare heter Adams egenrådige kusine Nora, han har i tillegg en fetter som heter Henrik og to inngifte, norskættede onkler ved navn Vinter som også de selvsagt trives i skibakken.
Intetsigende filmmanus
Noe som er glemt? Tja, kanskje at Adam Brewster i tillegg til å være forfatter også skriver filmmanus og nærer stor beundring for Jacques Tati og Ingmar Bergman. «Jeg tror aldri jeg har lest et bedre manus» kommenterer Adam sin begeistring for Bergman med.
Dessverre holder ikke hans eget manus, som vi blir presentert for i en bolk på over 150 sider midt i boka, samme standard. Og da vi får vite at det aldri ble noen film av det nevnte Brewster-manuset oppleves det bare som en selvfølge, så kjedelig og meningsløs som denne delen framstår som.
Kanskje tar jeg feil, men når jeg slår boka sammen etter siste side sitter jeg igjen med følelsen av en aldrende forfatter som er blitt for stor for sin redaktør og sitt forlag. Den siste stolheisen er så altfor lang for sitt eget beste, og for meg er det uforståelig at ingen redaktør grep inn og redigerte ned boka til det den hadde tålt. John Irving er – og fortjener – bedre enn dette. Det gjør leseren også.
Av Leif Gjerstad
((Anmeldelsen er skrevet på oppdrag for BOK365, der den ble publisert fredag 24. februar. Den anmeldelsen finner du her)
