For snaue to måneder siden fylte Lars Saabye Christensen 70 år. I dag er det kinopremiere på den poetiske Saabye-dokumentaren «Livet er den tiden det tar å dø».
Det er fotograf og filmmaker Bjørn-Owe Holmberg som står bak filmen, og ideen fikk han ved et hjemmebesøk hos kompis Espen Hjelle sommeren 2021. Hjelle er musiker og medlem av Norsk Utflukt, sammen med blant andre Kåre Virud og Lars Saabye Christensen.
– Bandet hadde nettopp vært i studio og gjort ferdig to låter til sitt nye album, og Espen lurte på om jeg ville komme hjem til ham og høre det de hadde spilt inn. Og da jeg hørte tittelkuttet «Heder & Verdighet», med de gjentakende strofene «Vi gråter ikke fordi…» begynte jeg å visualisere teksten og se bilder. Jeg følte teksten ropte på å bli til en film, forteller Holmberg om øyeblikket som fødte ideen.
Fra Oslo til Sortland
En sms og en telefonsamtale seinere var Saabye Christensen og Holmberg enige om å møtes for å diskutere filmideen. Men allerede på telefon hadde forfatteren gjort det klart at dersom det skulle bli en film «gidder jeg ikke ha mer om sykdommen», med referanse til kreften Saabye Christensen ble diagnostisert med i 2017 og som allerede var behørig omtalt i pressen.
Holmberg lagde en idéskisse til filmen som han presenterte for Saabye Christensen da de møttes på Halvbroren Bokkafé i Cappelen Damm-bygget i Oslo. En time seinere hadde hovedpersonen gitt sitt ja til Holmbergs filmidé.
– Det første opptaket var på en Norsk Utflukt-konsert i august samme år, mens det første aleneopptaket med Lars var på Vestre Gravlund i Oslo allehelgensdag i november det året, sier Holmberg som om sitt eget forhold til Lars Saabye Christensen forteller at han hadde lest «de selvfølgelige bøkene».
– Beatles, Halvbroren og noen andre. Men etter at jeg påbegynte filmprosjektet om Lars Saabye Christensen leste jeg også Byens spor-trilogien.
Poetisk stemning
I filmen følger vi Lars Saabye Christensen gjennom to år og blir med hjem til ham, på turer gjennom Oslos gater, på besøk hos Kåre Virud, inn i studio, ut på konsert og en tur opp til Sortland, der han bodde i 15 år.
– Jeg opplevde Lars som veldig raus under samarbeidet, og han la aldri noen føringer for hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk større frihet enn jeg på forhånd kanskje hadde forventet, sier Bjørn-Owe Holmberg som i filmen har gitt Norsk Utflukt og musikken stor plass.
-– Hvis jeg skulle hatt med «alt» fra livet til Lars ville det fort blitt et lappeteppe. Jeg ønsket å få fram en tidslinje uten for mange forstyrrende elementer og jeg valgte derfor å ta utgangspunkt i den siste plata til Norsk Utflukt. Med den som base kan vi reflektere over «livet, tiden, tro og døden» og andre temaer som kan fortelle noe om personen Lars Saabye Christensen, kommenterer Holmberg som i filmen også gir god plass til Kåre Virud.
– Det fortjener han! Lars og Kåre har samarbeidet i Norsk Utflukt gjennom 30 år, og i norsk bluesmiljø har han vært en sentral person i flere årtier, uten å ta opp mye plass.
Tommelen opp
En litt tidlig versjon av «Livet er den tiden det tar å dø» ble vist på Kongsberg jazzfestival tidligere i sommer, med alle hovedpersonene på plass. Holmberg innrømmer at han var meget spent på hva Lars Saabye Christensen ville mene om filmen.
– Det ville jo vært litt trist om han mislikte filmen, men da den var vist tok han meg på armen og ga meg tommelen opp. Det gjorde meg både lettet og glad, sier Holmberg som følte han visste en del om Saabye Christensen før filmen, men som naturlig nok vet mer i dag.
– Han har en veldig lun, varm og ganske tørrvittig humor. Men bildet jeg hadde av ham som en urban og fortrinnsvis sortkledd forfatter måtte jeg revurdere. Han liker naturen og elsker å være i elementene. Og akkurat det overrasket meg litt, innrømmer Holmberg som vil gå opp den røde løperen på Gimle sammen med Lars Saabye Christensen i kveld.
– Lars har fortalt at hans to kinoer i oppveksten var Gimle og Frogner kino, og at han følte seg ekstra voksen da han kunne gå på premierekinoen Gimle. Så da passer det ekstra godt at én av kinoene filmen vises på i dag er nettopp Gimle, avslutter Bjørn-Owe Holmberg.
Av Leif Gjerstad
