DEBUTANT: Da drømmen om å bli komponist falmet, søkte Peter Schmidt Hagerup seg til Skrivekunstakademiet i Bergen. Der ble litteraturen «det viktigste i verden» og nå foreligger debutromanen «Enkelhetens tid».
Aktuell med romanen «Enkelhetens tid» på Tiden norsk forlag
Veien til litteraturen gikk altså omveien via musikken, men debutanten var jo tross alt ikke helt ukjent med litteraturens verden. Navnet får sikkert mange til å lure, så det er like greit at vi rydder unna og bekrefter det med en gang. Peters mor er forfatteren Linde Hagerup og bestemora til Linde het Inger Hagerup. Så er slektsbåndene avklart, og vi kan gå videre til ukas debutant.
Kort om deg selv?
– Jeg heter Peter Schmidt Hagerup, er 27 år gammel og fra Fredrikstad. Har studert musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og skapende skriving ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Bor i Oslo og har planlagt en lengre reise til Firenze i flere år, men som aldri blir noe av.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Først hadde jeg tenkt til å bli komponist, og jobba ganske målretta mot det, før jeg innså at det var feil. Det var noe med at notene ikke lå like godt i hendene som orda gjorde, var alltid mer vriene å skulle kna i og jobbe med. For å si det enkelt: Orda kjemper med meg, notene mot. Da jeg var ferdig med bachelorgraden i musikkvitenskap, tok jeg en pause for å finne ut av ting. Men altså, pausen ble ikke spesielt lang, tross alt hadde jeg holdt på med skriving en god stund, og det lå en fornemmelse der om at litteratur var det riktige valget. Og så hadde jeg sagt til meg selv siden jeg var 19 at jeg gjerne ville skrive en bok en dag. En roman, helst. Pausen varte i et år, før jeg begynte på et skrivekurs i Holbæk, Danmark, noe som ga umiddelbar mersmak. Jeg følte at skriving var noe jeg hadde talent for, men som jeg ikke hadde oversikt over, ikke nødvendigvis forsto som kunstform. Dette spenningsforholdet, gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg låste meg inne i et halvår etter Holbæk, og skreiv masse. Til slutt, endte jeg opp med en novelle som jeg søkte meg inn på Skrivekunstakademiet i Bergen med.
Det var nok i Bergen at jeg forsona meg fullt og helt med at jeg skulle bli forfatter. Fordi der var det så mange mennesker som ville det samme, det ble gyldig å gi det et ordentlig forsøk, alle hadde planer om en bok, det ble så virkelig. Jeg kommer aldri til å glemme samtalene vi hadde i det klasserommet, eller stemninga. Litteraturen ble det viktigste i verden.
Hva handler boka di om?
– Enkelhetens tid handler om Johan som er maler og i slutten av tjueåra. Tankekjøret hans er det som driver romanen framover, og situasjonene han befinner seg i, tenkes hele tiden fram til noe annet enn de er. Han har et stort behov for å tenke seg bort, som nok er skapt av opplevelsen å miste faren til selvmord som barn. På det ytre planet, beveger relasjonene hans seg vekk fra ham, han blir mer ensom. Inne i ham, er det noe annet som skjer, ikke nødvendigvis en forsoning, men en gradvis åpning, vi får se sårene hans, de han ikke tør å vise til omverden. Handlingen er satt til samtidens Oslo, og beveger seg gjennom gater, kafeer, gallerier og restauranter. Det har vært viktig for meg å vise fram en sårbar sjel som beveger seg i den samme virkeligheten som oss, nå som alle unge menn skal være så harde, og det har vært viktig for meg å utforske en ung manns språklighet, hvilke grenser som finnes der. Som mange andre forfattere, jobber jeg med språk og ikke nødvendigvis handling. Eller, handlingen blir på en måte konsekvensen av språket, og skrivingen av romanen har først og fremst handlet om å finne ut av hvordan Johan skal snakke med seg selv. Revidering og redigering, handla om å gi Johan nye måter å snakke på.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til denne boka?
– Det forelå en god del tekst. Jeg hadde skrevet én hel roman og to-tre halve før jeg begynte på Enkelhetens tid i november, 2025. Alt dette hadde jeg forkasta, og så ikke på det under skrivinga. For meg, er det viktig å glemme ting, slik at tingene kan finne nye og mer essensielle sammenhenger i glemselen, før de flyter opp til bevisstheten igjen i løpet av skriveprosessen. Enkelhetens tid bygger ikke på noe av det jeg har skrevet før, men er en helt ny «form» som trekker glemte og så huskede elementer til seg, forstørrer eller forminsker dem, gir dem nye roller, farger, nytt liv. Idéene om hvordan boka skulle være og bli, kom underveis i skrivinga, i arbeidet med språket. Det var aldri én utløsende og stor idé, men heller tusen små.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Lese gode bøker, spille musikk, gå turer, ta meg tid til å ta inn høsten med alle luktene og fargene, drikke kaffe og øl med venner, ha lange samtaler med mennesker jeg er glad i, bli kjent med nye mennesker, gå på opplesinger og samtaler, lage mat. Jeg prøver å ha det godt!
Av Leif Gjerstad
