The Jayhawks har i over 40 år vært en spydspiss innenfor det som nå kalles americana. I går kveld spilte de for et nesten fullsatt Rockefeller.
Nå har vi opplevd det også: Forfatter og artist Jo Nesbø som gjesteartist med The Jayhawks! Noen minutter tidligere får han en låt dedisert til seg, med følgende ønske fra Gary Louris: – Vi må få spilt med den mannen en gang.
«Tampa to Tulsa» er ikke et tilfeldig valg av låt. Det har neppe noe med at han i fjor ga ut boka «Minnesota», oppkalt etter hjemstaten til medlemmene i The Jayhawks. Låten er derimot nevnt i Nesbø-boka «Tørst» (2017), og både han og Harry Hole er uttalte fans. Kanskje går det begge veier?
Teknikken «skurrer»
Når en beæret Di Derre-sjef dukker opp med caps og kassegitar for å spille og synge på fantastiske «Tailspin» godt over halvveis, lover han raskt at han ikke skal spille «Jenter». Louris parerer kjapt med et stort smilt: «Don’t fuck it up now!». Det låter fint.
Det som derimot er litt «fucka opp» er teknikken. Et lydanlegg som ikke stiller helt på lag og en sur gitar bidrar til at det tar litt tid før ting setter seg på Rockefeller. «This guitar is so out of tune, I can’t play it», sier Louris midt under en sang og gir beskjed om å starte på nytt fra midten. Det blir nesten litt komisk når den nye gitaren låter like surt.
Tim O’Reagan har ikke lyd i sin sangmikrofon, så det blir så som så med harmonisangen bandet er så kjent for. Heldigvis går det seg til på en av bandets aller beste låter, «I’d Run Away» og nevnte «Tampa to Tulsa», trommisens egen låt og en av flere der han har hovedvokalen. Siden O’Reagan endelig har fått lyd i mikrofonen, sitter harmonisangen også bedre nå.
Like viktig som koringen er pianoet til norskættede Karen Grotberg, som har en sentral plass i lydbildet til kvartetten fra Minneapolis – og familie i salen. Det minst framtredende medlemmet av Jayhawks er bassist Marc Perlman, som i likhet med Louris har vært med siden 1985. Han står litt i skyggen og er også den eneste som ikke korer.
Olson/Louris
Det begynner å bli mange år siden The Jayhawks var den alternative countrymusikkens svar på The Beatles og The Rolling Stones, med låtskriverparet Mark Olson og Gary Louris i front. Harmonisangen låt som fløyel. 30 år (!) etter at Olson forsvant ut lever bandet i nest beste velgående, og for første gang på mange år var de i går tilbake på en norsk scene.
Olsons siste album ble mesterverket «Tomorrow The Green Grass» i 1995, men først etter at de hadde besøkt Down On The Farm-festivalen utenfor Halden samme år. Til tross for glimrende anmeldelser var salget dårlig, og det var en viss motløshet i rekkene da jeg intervjuet dem der for Dagbladet. Bruddet lå i lufta.
Gjenforent
Olson har siden hatt diverse prosjekter aleine eller sammen med ekskona Victoria Williams eller hans nåværende kone, norske Ingunn Ringvold, mens Louris og resten av The Jayhawks har holdt det gående med noen pauser. Louris har også vært en del av «supergruppa» Golden Smog og har gitt ut flere album som soloartist. I 2008 ga han og Olson ut et duoalbum, og i 2011 kastet de seg ut i en Jayhawks-gjenforening som resulterte i albumet «Mockingbird Time» og konserter på Øyafestivalen og Rockefeller.
Louris har siden flyttet til Canada, og han er fortsatt nyforelsket. Han innrømmer at de fleste sangene han skriver handler om hans kone de siste seks åra, Stephanie. Det gjennomsyrer også hans siste soloalbum, «Dark Country» fra i fjor – og han legger ikke skjul på det.
Vekt på to album
Repertoaret under den nøyaktig to timer lange konserten er særlig preget av låter som er blitt til etter Olsons avgang, og spesielt de to albumene «Sanctuary Park» fra august i år (åtte låter) og kritikerroste «Rainy Day Music» fra 2003 (fem låter). Men gruppa kommer selvfølgelig ikke utenom låter som «Waiting For The Sun», «Sister Cry» og «Wichita» fra «Hollywood Town Hall» (1992) og åpenbare perler fra «Tomorrow The Green Grass».
The Jayhawks har en naturlig frontmann i Gary Louris, men han er ikke noen stor sologitarist. Det bidrar til at dette slett ikke er en perfekt konsert. Og – ikke til forkleinelse for «Sanctuary Park», deres første album på seks år, men oppsummert etter 24 låter er det, ikke overraskende, de gamle som er best.
Høydepunkter (blant mange) er en akustisk «All The Right Reasons», allsangvennlige «Blue» og avsluttende «Bad Time» (Grand Funk Railroad-cover). En rocka «Always And A Day», også den tilegnet Louris’ kone (som nå har vært ute og hjulpet ham med å ta av skinnjakka og takkes med et kyss), er blant de få mindre vellykkede låtene på det ferske albumet og havner også i går på kontoen for «lurvete».
Mark Olson er fortsatt savnet, men det var en fin kveld tross alt.
Av Øyvind Rønning
Les også: Jayhawks – harmoniske hauker fra Minnesota (intervju fra 1993)
