I 1991 dro jeg hele veien til Rio de Janeiro for å oppleve a-ha live foran 200.000 fans på Rock in Rio. I går gadd jeg ikke en gang dra til Drammen for å se dem spille for noen få hundre på Union Scene.
Men jeg er usikker på om det mest gjenspeiler deres fall fra tindene eller best skildrer mitt eget fysiske forfall? Eller kanskje har det egentlig mest med praktiske grunner å gjøre, at jeg faktisk allerede hadde lagt andre (jobb)planer for onsdagskvelden da nyheten om deres eksklusive «rehearsal»-konsert ble offentliggjort mandag denne uka?
Var på den siste, very final konserten
Uansett trenger jeg jo ikke å gå på flere konserter med a-ha, siden jeg faktisk var i Oslo Spektrum på deres aller siste konsert – ever! – 4. desember 2010.
Det var dessuten en så vakker og vemodig opplevelse at live-DVDen derfra ble et flott minne over 25 års profesjonelt bekjentskap og god kontakt med Morten, Paul og Magne. Fra de satt med hullete jeans og 80-tallsfrisyrer på Grand hotell i Oslo for å fortelle at de skulle slippe en singel i England, til de som modne menn tok farvel med fire utsolgte kvelder i Oslos storstue Spektrum.
Ny runde
Da trodde de fleste av oss at det faktisk var slutt, og det gjorde nok a-ha også. Men så ombestemte de seg altså for noen måneder siden.
Og slikt skjer rett som det er, at artister slår på paukene og utbasunerer at nå gir de seg. Bare for kort tid etter å blåse gjenforeningens stolte fanfarer. Som et bevis på at det tydeligvis er et liv etter døden likevel, uansett hvor mange av oss dødelige som måtte tvile på akkurat det.
Vær litt raus
Disse gjenforeningene er av purister (meg inkludert!) ofte blitt kritisert for å være pengemotivert og uten kreativ validitet. Det stemmer sikkert i mange tilfeller. Men mens jeg tidligere mente slike gjenforeninger var like forkastelige som patetiske er jeg nå blitt mye rundere i kantene.
Er det egentlig så fryktelig galt at en gjeng voksne musikere velger å spe på pensjonen ved å legge ut på en turné hvor de spiller gamle låter for gamle fans? Kanskje er det morsommere for de avdanka rockerne å få gjenoppleve livet på veien enn å ta ekstravakter på Kiwi?
Grensen for hva som er forkastelig bør heller knyttes opp mot det etiske, i de tilfellene musikere og arrangører markedsfører en vare som ikke finnes. Slik som når reservetrommisen, som kom inn etter at alle originalmedlemmene i det store hitbandet – la oss her kalle dem FAME – for lengst hadde sluttet, reiser rundt og utgir seg for å være Fame. Når det egentlig bare er Fake.
Sjeldent så vesentlig
Selv om økonomien helt sikkert ofte spiller inn, skyldes nok de fleste gjenforeninger likevel lysten. For når det som en gang fikk bandet til å splittes kommer litt på avstand, trer de gode minnene bedre fram. Og hvis det i tillegg melder seg noen nye låter som kan kle den gamle gjengen, øker lysten til å gjøre comeback.
At det sjelden lever opp til bandets tidligere topprestasjoner er noe helt annet. At jeg etter et par gjennomhøringer har konkludert med at jeg egentlig ikke trenger det nye albumet til a-ha, «Cast in Steel», er heller ikke noe argument for at de ikke burde spilt det inn. Like lite som Van Morrison skulle tvinges til å pensjonere seg fordi mine ypperste favorittplater med ham er «Astral Weeks» og «Moondance» fra 1960-tallet.
Leffe-comeback i Rio?
Derfor syns jeg det er hyggelig, om enn ikke så vesentlig, at a-ha gjør comeback nå i høst. Så får det være at jeg neppe får sett dem verken på Union Scene eller på Rock in Rio seinere i september.
Med mindre noen spenderer en tur til Rio på meg, selvsagt. Da er også jeg klar for comeback!
Av Leif Gjerstad
Les også: AHA – suksess i sikte? (arkivintervju fra 1984)
Les også; Nytent a-ha (arkivintervju fra 1990)
Les også: Rio-rock med a-ha (arkivintervju fra 1991)
Les også: Da Leffe var en New Kid
