(intervju opprinnelig publisert i 1984)
Oslo: Eventyret om den norske pop/rockartisten som skal til utlandet for å spise seg stor og feit er blitt nokså kjent etterhvert. Med små variasjoner over et tema får vi høre historien om bugnende platekontrakter og en hel verden som bare venter på å bli erobret. Og vi jubler. Endelig skal Norge få den internasjonale superstjernen som passerer oss på det internasjonale popkartet!
I fjor var det Monroes, tidliger i høst TNT og nå: Popgruppen fra Asker/Bærum utenfor Oslo, AHA (som ikke må forveksles med jassgruppen Aha!!). Om noen av disse tre klarer å nå målet får tiden vise, men aller mest oppsikt vil i så fall AHA vekke.
Ikke fordi de spiller vanskelig tilgjengelig musikk – tvert imot, etter debutsingelen «Take On Me» å dømme, er det melodiøs synthpop som er AHAs varemerke – men fordi AHA var et helt ubeskrevet blad i Norge da de i 1982 pakket koffertene og dro til London.
Vel framme spilte de inn en demotape og vant med den både plateprodusentens og det mektige plateselskapet Warner Brothers sine hjerter. Kontrakten de senere undertegnet gikk blant annet ut på at Warner skal satse 20 millioner kroner på fire LP-plater med AHA.
Ikke rike ennå
– Men tro for all del ikke at vi er blitt rike! Hele beløpet går nemlig til å produsere plater og videoer. Og til lanseringstiltak som må til for at vi skal slå igjennom. Men selvsagt er det gledelig at selskapet er villig til å satse så mye. Det viser jo at de har stor tro på oss.
Dette sier Morten Harket, som sammen med de to andre guttene i AHA, Pål Waaktar og Magne Furuholmen har vært på pr-besøk i Norge.
Snek seg inn bakveien
– Det eneste som er synd med all denne interessen, er at vi bare har en single å vise til. For musikalsk er den kanskje ikke helt representativ. LPen, som trolig kommer før jul, vil vise andre sider ved AHA, supplerer Pål Waaktaar og kommenterer videre:
– Det er klart vi har vært heldige. Men det var hardt og kummerlig i London til å begynne med. På en måte kan du si at vi snek oss inn bakveien, ukjente som vi var, og uten noe å vise til. Men det var en bevisst strategi, og den har holdt. Derimot hade vi aldri kunnet drømme om at vår kontrakt skulle gi oss så mye pr i Norge!
Vil gjerne åpne dører
Selv om framgangsmåten har vært vellykket for AHA, er de litt forsiktige med å råde andre håpefulle, unge musikere til å kjøpe envesibillett til London.
– Naturligvis håper vi at vi er med på å åpne dørene for andre norske artister som vil søke ut. Men det er hardt å nå fram, og ikke minst er det vanskelig å få arbeidstillatelse. Selv opplevde vi å bli «kastet på dør» flere ganger, før Warner-kontrakten reddet oss.
Et moteriktig imageband?
Av utseende minner AHA en del om mange andre kjekke, unge menn som har befolket engelske synth-band i 1980-årene. Det øret vil bandet imidlertid ikke høre på.
– Plateselskapet har aldri forsøkt å påvirke vår musikk eller vårt utseende og vår måte å være på. Dessuten går den siste trenden i England nå vekk fra den kraftige fokuseringen på oppsiktsvekkende utseende og klær, og igjen over mot mer musikalske ting.
AHA har enda til gode å stå på en scene, men håper at livedebuten kan skje i løpet av høsten.
– etter nyttår er det meningen at det blir storlansering i USA, men for det planlegger vi en Norges-turné. Men det forutsetter at «Take On Me» og LPen blir hits. Vi ser liten vits i å legge ut på landeveien hvis vi ikke har et produkt som er velkjent og ønsket av publikum.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert i oktober/november 1984 i flere aviser, heriblant Stavanger Aftenblad hvor denne versjonen er hentet fra)
