(Intervju første gang publisert i NTB 8. mai 1994)
– Livet byr på så mange fristelser at halvparten kunne vært nok. «The Last Temptation» er en tematisk plate om fristelsene som ligger og venter og lurer på en unggutt. Det handler om kampen mellom det gode og onde, sier Alice Cooper på snartur innom Oslo.
For mer enn 20 år siden slo Alice Cooper igjennom som tidenes sjokkrocker, med et sceneshow hvor simulerte henrettelser, blod i strie strømmer og levende slanger var viktige ingredienser. Men mye har skjedd siden den gang, og – for å si det med Alices egne ord – også heavy metal-rockere må bli voksne en gang.
Ansvarlige Alice
Mon tro om det ikke er akkurat det som har skjedd med Vincent Furnier, bedre kjent som Alice Cooper? Da NTB i helga traff 46-åringen i Oslo, framsto den gamle sjokkrockeren som en snill middelaldrende mann med moralske bekymringer på den oppvoksende generasjonens vegne.
– Alice Cooper er faktisk både samfunnsbevisst og ansvarlig på sin nye plate. Dette er nok første gang som det skjer, og hvem vet, kanskje blir det også siste gang, flirer Furnier om sitt alter ego.
Furnier har alltid presisert at hans alter ego Alice Cooper bare er en fiksjon skapt for plate og scene. Riktignok opplevde også Furnier en periode på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet hvor monsteret Cooper truet med å knuse Furnier og drukne ham i alkohol. Men Furnier klarte å vri seg ut av Coopers grep, og har det siste tiåret levd et rolig familieliv med kone og etter hvert tre barn hjemme i Phoenix, Arizona.
– Men kall meg gjerne Alice Cooper. Det blir enklere slik, kommenterer den middelaldrende rockeren. Og da gjør vi vel det.
Moralsk kamp
Hans nye CD «The Last Temptation» kommer i handelen 30. mai og er ifølge Alice Cooper et slags moderne Grimm-eventyr, med moralsk oppbyggelig undertone. Sleipingen The Showman tenker kun på egen vinning, og prøver å friste unggutten Stephen ut på glattisen. Noen snedtrinn til tross, klarer Stephen til slutt å motstå fristelsene og slik overvinne The Showman.
– Det er en kamp mellom det gode og det onde, hvor det gode går av med seieren. Men selv om det er en oppløftende slutt, har jeg holdt meg unna all pekefingermoral. Framfor alt ønsket jeg at det skulle bli en realistisk historie, forteller Alice Cooper som sammen med plata gir ut en tegneseriebok. Han påstår at CDen og tegneboka står godt på egne bein alene, men at de sammen er dynamitt.
Angrer ikke
Coopers moralske anfektelser kommer sikkert noe overraskende på alle som husker Alice fra 70-tallet som den kraftig sminkede rockeren med det sjokkerende sceneshowet. Men selv om Cooper i dag framstår som en reflektert og borgerlig rettenkende familiefar, så tar han ikke avstand fra noe av det han tidligere har gjort.
– Alice Cooper har aldri vært noe annet enn uskyldig moro. Showet har vært som en berg-og-dal-bane, hvor du opplever en kortvarig skrekkblandet fryd, men hvor du hele tida vet at det bare er liksom-frykt, sier Cooper som under sitt korte Norges-besøk har fått høre om oppstyret rundt «Greven», norsk satanisme og black metal.
Fryktelig
– Det er tragisk. Vi har nok problemer slik det er, om vi ikke i tillegg skal invitere djevelen inn i våre liv. Det er det rocken trenger minst av alt. Jeg har alltid vært sterk motstander av musikk som flørter med satanisme. Det er endimensjonalt og destruktivt, sier prestesønnen fra Detroit og trekker frem et kors han bærer rundt halsen for å understreke sitt ståsted.
– I mine show har jeg fleipet med og ironisert over vold og død, men jeg har aldri forherliget det. Og dessuten ble Alice alltid straffet for det «stygge» han fant på. Ingen ved sine fulle fem ville ta et Alice Cooper-show høytidelig. De som ikke klarte å se humoren og ironien i showet, har et virkelig problem, sier Cooper som likevel betrakter sin tid som sjokkrocker som definitivt forbi.
– Det er nesten umulig å sjokkere publikum i dag, så det avstår jeg fra å prøve. Jeg nøyer meg i stedet med å forundre tilskuerne. Dessuten er jeg så lei giljotinnummeret at jeg aldri vil gjøre det igjen, fastslår Furnier som avslører at han til og med har kvittet seg med sine levende slanger.
– Men trenger jeg noen er det bare å gå ut i bakgården. Hele Arizona kryr av slanger, flirer den forsiktig sminkede Alice Cooper til avskjed.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet første gang publisert i NTB 8. mai 1994)
Les også: Hey Stoopid! (intervju fra 1991)
