Anmeldelse: Björk Vulnicura (One Little Indian)
Plateslipp er ikke hva det en gang var. Da visste du måneder i forveien nøyaktig når en stor artist slapp nytt. Nå overrumpler de deg med spesielle kampanjer, med mindre de selv blir overrumplet av lekkasjer. Med Björk som det ferskeste eksempelet.
Bare uker etter at lekkasjer på nettet tvang Madonna til å slippe noen låter fra sitt kommende album på iTunes, har Björk havnet i samme situasjon. Hennes nye album «Vulnicura» var planlagt utgitt i mars, sammen med boka «Archives» og en utstilling på MoMa (Museum of Modern Art) i New York som skulle speile hennes merkverdige karriere. Men da den for en drøy uke siden plutselig ble lekket på nettet, var Björk rask med å svare, og i forrige uke ble «Vulnicura» digitalt tilgjengelig på iTunes. (LP/CD kommer fortsatt som planlagt, 9. mars).
Uten at vi vet noe om hvordan Vulnicura var tenkt å stå til utstillingen på MoMa, gir den snaue timen musikk uansett nok å fordøye som et selvstendig verk. Med Björk slik vi kjenner henne, med dramatisk vokal og særpreget betoning og engelskuttale. Med strykere som både smeker og truer. Og selvsagt elektroniske lydpunkter som knitrer og punktuerer lydbildet.
Nakent og sårt
Men samtidig som det er «typisk» Björk, er det også den mest sårbare og nakne Björk vi noensinne har opplevd, i en emosjonelt fortettet fortelling om hvordan samlivet med hennes mangeårige kjæreste (og far til hennes barn) Matthew Barney har gått skeis. Fortalt noenlunde kronologisk, hvor de tre første låtene skildrer tilstanden før bruddet, de tre neste rett etter og de tre siste litt mer avstandsreflekterende. Følelser hvor både mørket og fortvilelsen står så klart fram uansett hvor på plata man befinner seg, at det kan bli et tungt og vondt univers å gå inn i. Men samtidig et univers som framstår som så gripende og fengslende at man uvegerlig suges inn i det og underveis blir belønnet for oppmerksomheten.
Musikkhistorien kan vise til flere «skilsmissealbum», noen så bra at de lever videre som klassikere, andre mer problematiske i sin nådeløse utlevering. Og det som skiller de to er gjerne på hvilken side den fine linja mellom det personlige og det private artisten blir stående. Blir det så privat at det blir intern dyneløfting eller klarer artisten å skape noe almenngyldig utifra det personlige?
Personlig, ikke privat
Bjørk klarer å holde seg på den personlige siden av skillelinja, ved at stemningene hun pensler ut framstår som minst like viktig som ordene hun bruker til å beskrive det emosjonelle havariet med. For tekstene levner ellers ingen tvil, slik som strofene «my heart is enourmous lake/black with potion/I am blind/drowning in this ocean» (i marerittlåten «Black Lake») og ikke minst «I wake you up/in night feeling/this is our last time together» raskt etterfulgt av nådeløse «every single fuck/we had together/is in a wondrous time lapse» (i platas korte nøkkelkutt «History of Touches») klart illustrerer. I «Family» konstaterer Björk også trist at relasjonen mor+barn eksisterer, likeså far+barn. Bare ikke mann og kvinne.
Med to unntak er samtlige av albumets ni låter seks minutter eller mer, med «Black Lake» som den lengste på straks over ti minutter. Ikke den mest radiovennlige musikken altså, og heller ikke det mest velegnede til festlige lag. Men lytteren med vilje og tid til å gå inn i Björks merkverdige univers kan komme ut i andre enden tilfreds og beriket.
Tidlig på plata illustrerer Björk problemstillingen når hun i «Lionsong» synger «these abstract complex feelings/I just don’t know/how to handle them». Syv låter etter, ved platas endepunkt, kan vi konstatere at hun i hvert fall musikalsk har evnet å formidle disse følelsene godt.
Av Leif Gjerstad
Les også: Fra arkivet: Björk blomstrer (intervju fra 1995)
