Anmeldelse: Thåström «Den morronen» (Razzia Records)
Da Thåström ga ut «Skebokvarnsvägen 209» i 2005, representerte den et kraftig brudd med det svensken tidligere hadde gjort; i Ebba Grön, Imperiet, Peace, Love & Pitbulls og som soloartist. Siden den gang har han beveget seg lenger inn i sitt nye landskap, men egentlig uten å forlate kjernen i sitt nå ti år gamle, ståsted.
Derfor verserte det lenge en oppfatning av at «Skebokvarnsvägen 209», «Kärlek är för dom» og «Beväpna dig med vingar» var å betrakte som en trilogi, hvor Thåström dempet det musikalske uttrykket og lot stemninger og tekster tre bedre fram. Spørsmålet var ifølge mange derfor hvilken vei den gamle pønkeren og industrirockeren ville slå inn på nå som trilogien var fullført.
Nå vet vi svaret, og det er så enkelt som at ryktene om et drastisk brudd med trilogien var helt grunnløse. For på sitt nye album, «Den morronen»(ute i dag), fortsetter 57-åringen stort sett på den veien han har vandret det siste tiåret. Med sparsommelige, nakne arrangement og dvelende stemninger som effektivt bygger opp rundt hans lyriske refleksjoner rundt livet i stort og smått.
Mer dempet
Skal vi prøve å finne forskjeller mellom de tre foregående og årets album, er de viktigste kanskje at stemningen på «Den morronen» gjennomgående er enda mer nedpå og dvelende, men også lysere – samtidig som plata har et litt mer industrielt preg. For mens Thåström på 2000-tallet i det minste har støyet skikkelig og kanskje også dradd opp tempoet på et par kutt per plate, forholder han seg denne gangen enda mer i ro. Som en mulig refleksjon av at han, skal vi tro tekstene, har det bedre med seg selv enn på lenge.
De industrielle elementene er noe Thåström som kjent utforsket grundig med 90-tallets engelskspråklige Pitbulls-prosjekt, men 20 år etter er settingen en helt annen. Mens han den gangen tok lytterne med inn i brutalt støyende fabrikkhaller og skrek ut sinne og frustrasjon, ligger nå hallene øde og forlatt og gir større plass for stillferdige refleksjoner. En mer voksen modenhet, hvor etterlatte jernrør som rytmisk og klangfullt punkterer det øde lydlandskapet passer 57-åringen bedre enn det brutalt konfronterende.
Rastløse kontraster
Verbalt tar Thåström lytterne med fortrinnsvis til Stockholm og Berlin (de to byene hvor plata er innspilt), og mens han lar viadukter, parkeringsplasser, nattlig byvandring og tomflasker illustrere det golde, hviler det en stemning av positiv rastløshet i tekstene. Ofte effektivt formidlet med kontraster, slik som i det mulige nøkkelkuttet «Alltid va på väg». Her drømmer Thåström om flyktige sommerdager og fladrende englevinger, samtidig som et skjebnesmettet klagekor og ødslige klanger skaper assosiasjoner til mennesker på vandring, lenket sammen med kjeder.
I dette spennet, mellom lys og mørke, befinner Thåström seg i dag. Og der fins det fortsatt mye å utforske.
Albumet er spilt inn dels i Stockholm og dels i legendariske Hansa Tonstudio i Berlin, med Thåström, Niklas Hellberg og Ulf Ivarsson som produsenter. Foruten disse har også «faste» gitaristen Pelle Ossler en sentral rolle på plata.
Av Leif Gjerstad
PS! Thåström signerer plater i Oslo fredag, og innleder turné i Stockholm onsdag 4. mars. I denne omgang blir det to konserter i Norge, i henholdsvis Bergen (11.03) og Oslo (12.03). Thåström skal også spille på Øya-festivalen lørdag 15. august.
Les også: Thåström konsertanmeldelse: Magnetisk, suggererende, mektig
