Den angloamerikanske tradisjonen dominerer helt åpenbart mitt musikkår 2018, men likevel litt artig at utøvere fra seks nasjoner er inne på min ti beste-liste.
Her er ti plater som jeg har satt stor pris på i året som har gått, presentert i alfabetisk rekkefølge.
Courtney Barnett «Tell Me How You Really Feel»
Plata renner over av råsterke og energiske melodier med poengterte gitarriffs, mens Barnett med litt arrogant nonsjalanse synger om tvil, usikkerhet, frustrasjon og desperasjon på en sjeldent autorativ måte.
Les også: Månedens utvalgte
Neko Case «Hell-On»
Med New Pornographers er det indierock som gjelder. Med k.d. Lang og Laura Veirs går det mer i retning country. Som soloartist derimot kan hun leke seg med begge, mens hun sper på med pop. Og det har gjort «Hell-On» til en veldig melodiøs og forfriskende opplevelse.
Les også: Seks album du må høre
Christine and The Queens «Chris»
Franske Christine (alias Héloïse Letissier) smelter sammen litt funky synthpop med mer rocka elementer og skaper en forførende melodiøs miks med plass også for personlige refleksjoner rundt kjønnsproblematikk og politikk.
Echo & The Bunnymen «The Stars, The Oceans & The Moon»
Var i tvil om denne kunne være med på en 2018-liste, siden bare to av de 15 kuttene er helt nye. De andre er nyinnspilte og lettere omarrangerte versjoner av gamle perler. Men bandets nypsykedelia funker så godt at vi tar den med, ikke minst med tanke på nye lyttere.
Elvis Costello «Look Now»
Elvis Costello måtte avlyse noen konserter på grunn av kreftdiagnose, men etter sigende skal alt heldigvis være bra med briten. «Look Now» er uansett et vitalt friskhetstegn, der han nærmer seg gamle Attractions-dager uten å gjenta seg. Klassisk Costello anno 2018.
Father John Misty «God’s Favourite Customer»
Vi er blitt vant til at Josh Tillman innfrir, og årets album intet unntak. Han har teft for sterke melodier som han kler i et varmt arrangement som hans uttrykksfulle stemme deretter kan gå inn og ut av. Muligens litt mindre teatralsk enn før, men nok drama og stemninger likevel.
Les også: Mener alvor med «Pure Comedy»
Kacey Musgraves «Golden Hour»
Tre album i løpet av fem år har etablert Musgraves som en av den nye generasjonens aller fremste countryartister. Som i dette tilfelle framstår mer som en syntese av country og pop, et sted mellom Nashville og California, med små avstikkere til soul- og discoland der det måtte passe. Men uansett ramme står den sterke melodien og velklingende produksjonen i fokus i et helstøpt album.
Phosphorescent «C’est la vie»
Matthew Houck har siden sist flyttet til New York til Nashville, og kanskje er dette grunnen til at hans melodiøse melankoli synes å ha nærmet seg americana noe? Uansett er «C’est la vie» blitt et av disse utsøkte albumene som byr på varme melodier og refleksjoner i en fortrinnsvis dempet setting det er godt å oppsøke.
Gruff Rhys «Babelsberg»
Den gamle Super Furry Animals-vokalisten synes å ha havnet i rockens glemmebok. Synd, for hans femte soloalbum fortjener all oppmerksomhet det kan få. Med symfonikere i ryggen og den gode popmelodien i bunn crooner Rhys seg gjennom sivilisasjonens sammenbrudd.
Robyn «Honey»
Et utrolig sterkt comeback! Etter åtte år vekk fra scenen er Robyn tilbake med en plate som styrer mot dansegulvet, samtidig som den oppleves som personlig og sensuell, uten å tippe over i det private.
Les også: Årets norske plater 2018
Les også: Årets svenske plater 2018
Av Leif Gjerstad
