Ropstad, Rustad, Motorpsycho, Tusberg & Wesseltoft. Der har du fire norske artister/grupper med 2019-album som jeg har spilt gjerne og ofte. Men det er selvsagt flere, som denne lista viser.
Det hjelper ikke med 40 års trening. Øvelsen å plukke ut «årets ti beste» blir ikke lettere av den grunn. Men her er i det minste ti norske album som jeg i skrivende øyeblikk mener må med på en liste over årets beste, presentert i alfabetisk rekkefølge.
Judy Collins & Jonas Fjeld «Winter Stories»
På 1960-tallet oppmuntret Collins «vår mann» Cohen å gripe mikrofonen, mens kjæreste Stephen Stills skrev sangen «Suite; Judy Blue Eyes» til og om henne. Nå har hun slått seg sammen med Jonas Fjeld og Chatham County Line og lagd en plate som varmer med sine flotte låter, sterke vokalprestasjoner og sikre miks av folk, country og bluegrass.
Fieh «Cold Water Burning Skin»
Sofie Tollefsbøl og hennes venner i Fieh har ligget i vannskorpa lenge, men det er først nå i år de har albumdebutert. Og det gjør de med en jazzete soulfunkpop-plate som med både melodier, velspill og energi til fulle lever opp til forventingene som har vært knyttet til dem.
Jenny Hval «The Practice of Love»
Tre år etter sterke «Blood Bitch» byr Hval på enda sterkere «The Practice of Love». Kunstpop som møter elektronika mens Hval tematisk ser nærmere på kjærlighetens vesen. Dyrker i tillegg et mer helhetlig popete lydbilde enn vi kanskje har vært vant med fra hennes side tidligere.
Karpe «SAS Plus/SAS Pussy»
Et av årets konserthøydepunkter var da jeg droppet Motorpsycho og ble stående gjennomvåt i striregn for å se Karpe. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd! Men også på plate viser Karpe styrke, med sitt SAS-prosjekt der de gjennom én 30 minutter lang låt bygger stemninger med beats, synthlinjer, lekne innfall og tekster som vil noe.
Louien «None of My Words»
Bak artistnavnet Louien skjuler seg Live Miranda Solberg fra Silver Lining. «None of My Words» er hennes solodebut og viser fram Solberg i dempet utgave der de dvelende sangene bygger stemninger som er like vakre som såre.
Motorpsycho «The Crucible»
Evighetsmaskinen fra Trondheim leverer nok en plate som forklarer deres unike status. Progrock der alt under ti minutter synes feigt, og der bass og trommer buldrer fram og skaper en grunnmur som gitaren kan bruke i sin glideflukt over landskapet med suggererende effekt.
Les også: Motorpsycho feirer 30 år med ny plate og bestillingsverk
Erlend Ropstad «Brenn siste brevet»
Ropstad har gått fra klarhet til klarhet de siste årene, og treffer perfekt med årets plate. Du kan fortsatt høre den gamle visesangeren bak låtenes struktur, og på sitt mest intense og støyete skimter vi slektskapet med Thåström. Og det er selvsagt ment som en kompliment.
Les også: Årets beste norske inntar Rockefeller
Signe Marie Rustad «When Words Flew Freely»
Norsk americana rir på en medgangsbølge for tida, med en ny generasjon på hugget. Best av samtlige på plate i år var Signe Marie Rustad, som på sin tredje langspiller både har melodiene og historiene som holder på lytteren.
Les også: Frigjørende kassetter og frittflygende ord
Sigrid «Sucker Punch»
Flere av låtene på Sigrids debutalbum kjente vi godt fra før av, med «Don’t Kill My Vibe» som den store døråpneren til det internasjonale eventyret. Heldigvis viste de nye låtene på albumet at Sigrid Raabe har mer å fare med. Energisk og dansevennlig pop som både svinger og har en personlig signatur.
Les også: Sigrids store fest
Harald Tusberg Jr. & Bugge Wesseltoft «Communichaos»
Årets mest uventede? 30 år etter at gjennombruddet unngikk Ping Pop og Tusberg Jr. rotet seg borti helt andre og langt mere destruktive greier, har han sammen med Bugge Wesseltoft skapt et album som fundamentert på småpsykedelisk grunn byr på drømmeaktige popperler framført med autoritet og følelse. Selv om jeg lovte ikke å rangere, er nok dette (sammen med Ropstad) årets norske for meg!
Les også: Bugge og Harald med nypsykedelisk kommunikasjonsbrygg
… Og alle de andre
Setter grensen her, ved ti. Men det er jo mange andre plater som også kunne fortjent å bli nevnt – og som på en annen dag kanskje like gjerne ville blitt det. Slik som Frank Hammersland «Atlantis», Levi Henriksen & Babylon Badlands «De utålmodige av hjertet», Mino Majority «Napkin Poetry» og Malin Pettersen med minialbumet «Alonesome». Bare for å nevne de jeg kom på her og nå.
Av Leif Gjerstad
Les også: Her er årets bøker 2019
Les også: Årets beste norske plater 2018
